Forhåpninger er et vanskelig emne her i hus. Hvis jeg skal analysere min hverdag, så er det ofte forhåpninger som tar rotta på meg. Først vil jeg ta for meg hvorfor mine forhåpninger er en utfordring å leve med:

Hver dag når barna reiser i barnehagen, håper jeg at dagen skal gå bra. Dette er nok mer i mine tanker enn for de fleste foreldre. Med mindre du har barn som har det vanskelig er det jo tross alt ikke noe å tenke noe særlig på. Hvis barnet har en dårlig dag, finner du sikkert ut dette når de kommer hjem fra barnehagen. For meg starter dagen alltid med denne tanken. Hvordan er dagsformen? Hvordan har natten vært? Er kroppsspråket avslappet eller stresset? Og så går jeg å håper hele dagen at det går bra i dag. Sannheten er at det går i perioder. Det er veldig vanskelig en periode, og så går det veldig bra en periode. Sånn er det bare. Men allikevel går jeg og er klar for den dårlige perioden, og håper den ikke kommer.

Deretter er det forhåpningene til eventer. Til steder vi skal til. Hvor bra det kommer til å gå. Kaffe i barnehagen, middag hos familie, 17. mai, merkedager av alle slag har man forhåpninger til. Det jeg har lært er at de merkedagene jeg har makt over, planlegger jeg slik at problemet forsvinner. Slik som 17. mai! Bading hos Mim istedet… Men de dagene jeg ikke har makt over, som omvisningsdag på skolen eller lignende. Ting jeg ikke får full kontroll på, og derfor føler meg maktesløs ovenfor. Det er de dagene forhåpningene mine går over stokk og stein. Jeg ønsker så hardt at det skal gå bra, og når det ikke gjør det, så er fallet så langt. Dette er en veldig slitsom type forhåpning.

En annen vanskelig situasjon med håp er når jeg tenker på fremtiden deres. For at mine barn ikke skal måtte strekke seg etter umulige forventninger og forhåpninger som JEG har, må jeg passe meg for å sette målene for høyt. Og jeg har allerede lært at hvis håpet mitt er for høyt, så blir målene satt for høyt også. Dette er dessverre en del av hverdagen. Så når jeg ser på fremtiden til mine barn, så hender det allikevel at håpet mitt stiger, men jeg napper det ned på jorda igjen ved å se på realitetene. Hvis jeg kan, så unngår jeg å tenke fremover i det hele tatt, men det er selvsagt utopi. Man klarer ikke la vær å tenke fremover. Men med disse tilbakeholdne forhåpningene for fremtiden, kan man fort virke pessimistisk på de rundt seg. Som om vi foreldre ikke VIL se på fremtiden med håp og glede. Det bringer oss over på hvordan andres forhåpninger kan være en belastning.

Når noen står ovenfor meg og forteller meg hvor bra det kommer til å gå, føler jeg ikke støtte. Dette er ikke for å være slem med de der ute som sier disse tingene, for sannheten er at jeg forstår veldig godt hvorfor man sier det! Hva annet skal man si! Jeg har selv vært en av dem som sier disse tingene til andre. Heldigvis har jeg endret det nå, men det er først nå!

Men jeg føler altså ingen støtte av disse ordene. Jeg føler ofte tafatthet og sorg. For det er da plutselig veldig tydelig at vi står i vannvittig forskjellige situasjoner!

Vi har 2 barn med autismespekterforstyrrelse, og når noen sier til meg at de har så håp for den ene (som oftest datteren min), så kjenner jeg på mange følelser på en gang. Det ene er frustrasjon. Mine forhåpninger øker med deres. Og jeg vet jeg ikke burde gi for mye etter. For mine barn er det nemlig mye bedre å oppleve mestring og at vi feirer hver eneste en, istedet for å føle på følelsen av at det var en selvfølgelighet at de skulle oppnå dette. Mine håp må derfor plasseres rett der hvor de kan oppnås.

Når noen sier at de har så håp for datteren min, og at hun skal klare seg, så sier det meg at vedkommende ikke ser hvor vanskelig vi har det med henne. At tullas problemer blir minimalisert i forhold til broren. Av og til er dette svært urettferdig. Et eksempel:

Eldstemann takler ikke å være i store grupper, og takler dårlig de fleste sosiale settinger, selv med få mennesker. Men han bryr seg ofte ikke om det heller. Han ser ganske uinteressert ut i at det ikke går. Så skal det sies at det ikke betyr at han ikke føler på det, men det ser ihvertfall ut som om så fort han er ute av situasjonen, at han er «ferdig» med det.

Tulla derimot er ikke sånn. Hun takler sosiale situasjoner bedre enn broren, men hun føler enorm sorg når det ikke går! Hun prøver seg på dobbelt så mange interaksjoner, fordi hun vil så gjerne! Så hun klarer det kanskje bedre, men opplever utrolig mange flere nederlag med det!

Så når talen om forhåpninger man har til tullas fremtid dukker opp, så gjør det vondt i mellomgulvet. Jeg er ikke sikker på om hun vil klare å leve opp til disse forventningene! I tillegg gjør det ikke helt lite vondt at jeg skulle ønske at poden hadde klart seg bedre sosialt og ga folk håp. På toppen av dette føler jeg et enormt behov for å rette opp disse forhåpningene hos andre. Det er helt dustete, men det er nå sånn det er. Her holder jeg på å gjøre en jobb med meg selv dog. Jeg innser at det ikke er min jobb å passe på at andres forhåpninger er på riktig nivå. Her skal jeg definitivt prøve å få ned skuldrene mine og riste det av meg. Bruke dyrebar energi på noe annet.