Jeg sitter i bilen og gråter… Jeg har en ekkel halsbetennelse som gjør gråten vondere enn vanlig. I dag er autisme smertefullt.

Dagen startet med å kjøre tulla i barnehagen som vanlig. Pjokken, pappa og jeg skal til skolen. Stor dag! Barna i første klasse skal synge en sang de har lært for neste års første klasse. Jeg er så spent. Vi blir møtt av hun som har hatt pjokken når han har vært på besøk der. Det viser seg raskt at det ikke er hun som skal være med oss. På grunn av sykdom skal en annen ha vår lille gutt. En som ikke kjenner ham. Klumpen i magen vokser. Hadde jeg visst det hadde jeg jo ikke forberedt ham på å være med henne! Jeg hadde til og med vist bilde av henne og ham. Han som skulle være med oss var flink, vant til barn med den typen utfordringer, men grunnlaget for dagen, den forberedelsen jeg hadde lagt, var allerede rykket ved. Jeg merker det på kroppen hans.

Vi blir vist ned på et rom som han har vært på tidligere. Når barna har stilt seg opp på utsiden for å synge går vi ut. Pjokken vil ikke opp og gå gjennom noen seremoni. Jeg kjenner på ham at det ikke er aktuelt. Klok av skade, presser vi ikke. Vi hopper over seremonien. Han vil helst hoppe i vanndammer, så vi går inn. Allerede her har vi første kræsj. Ned på gulvet og protest. Gutten vår er stor og bruker ofte størrelsen sin for å vise protest, sammen med lyd. Vi får han ganske raskt på bena igjen, men han er stresset. Kroppen hans kaster seg liksom rundt. Noe er i ulage. Jeg og pappa veksler blikk, vi vet.

Vi skal inn i klasserommet. Det er bare et annet barn der, han skal også begynne i 1. klasse på spesialavdelingen «Lille-Borge». Alle pultene står stilt opp med navnelapper og ryggsekk klar. På ryggsekken står det også navnet hans. Det virker nesten som om det stresser ham det også. Han er ikke fornøyd, og om enn vi får han bort til plassen hans, nekter han å sette seg… Jeg prøver å overtale ham, vi vil så gjerne ha et bilde av ham på plassen hans. Inni meg vet jeg at det er sannsynligvis den eneste gangen han noen gang vil sitte i den stolen. Han fortsetter å nekte, jeg presser ubevisst litt for hardt og han kaster seg ned ved siden av pulten. Han bokser meg hardt i halsen. Jeg gjør som jeg pleier, biter tennene sammen for å stoppe tårene, holder stemmen rolig og får ham på bena igjen. Vi går ut av rommet.

Han som er med oss foreslår en liten sittekrok, jeg finner frem mobilen min og «Rabbids invasion» og setter ham til å se på den. Etter en stund i armkroken fører vi ham inn, med mobilen, og setter ham på plassen. Vi får han knapt nok til å se opp, men jeg gir meg med det. Bildene får bli som de blir.

Vi går tilbake til rommet vi var på først hvor han får dinosaurer å leke med. Jeg og pappa snakker litt med de voksne som er innom oss. Så kommer avdelingslederen på Lille-borge og sier at nå kan vi bli med opp å ta en kopp kaffe. Guttungen kan bli med han som er «vår» og slappe av. Pjokken synes IKKE noe om dette. Protestene begynner tidlig. Pappa går opp og lar meg fikse dette. Det er meg pjokken roper på. Jeg følger ham ut sammen med «assistenten» og når vi endelig er oppe ved utgangen går han villig med uten oss voksne. Klumpen i magen vokser. Jeg er redd. Men jeg var forberedt på at de skulle ha ham alene i ca. en og en halv time slik at vi voksne kunne være med på foreldremøtet. De andre barna er avgårde med lærerne sine.

Gjennom mesteparten av møtet tenker jeg på lille gutten min. Jeg vet liksom i magen at det ikke går helt som det skal. Noe av det som foregår på skjermen angår oss, mye ikke. Bursdagsemnet kom opp, og jeg synes det var veldig vanskelig å ikke kunne være med på diskusjonen. Vi var med, men liksom ikke egentlig. Min lille gutt kan jo ikke være med på bursdager på samme måten som alle andre. Sånn er det jo bare. Så var det over, og vi skulle opp til ungene våre på avdelingen.

Han satt å spiste appelsin. Assistenten kunne fortelle at han hadde nektet plent å spise mat, og slått når det ble foreslått. Heldigvis hadde de tatt den lette veien ut denne gangen og gitt ham appelsin. Grunnen til at jeg sier «heldigvis» er jo fordi jeg rakk aldri å informere dem skikkelig. Det var dette jeg satt og gnagde på hele tiden mens jeg satt i møtet. Vår lille autist spiser nemlig ikke brød hvis det er mye stress! Det eneste vi får i ham da er drikke og frukt. Dette får ikke vi gjort noe med, sånn som situasjonen er nå. Kanskje med tiden, men sånn er det. Og hvor mye spiser vi egentlig selv når vi er stresset gjennom taket? Så det å forvente at han spiser på en sånn dag, er ikke så lurt. Men jeg hadde tatt med mat i tilfelle. Når gutten min ser meg, skal han hjem. NÅ! Så det å bli for se oss litt rundt er uaktuelt. Og pappa og jeg synes ikke det er verdt det å strekke strikken.

Vel i bilen, så setter jeg på dvd-spilleren.så han roer seg litt. Vi har kommet i hver vår bil, for pappa må på jobb. Tårene triller og jeg får en klem gjennom vinduet av den andre personen som virkelig forstår. Pappa har også vondt. Jeg får tatt meg sammen nok til å få levert ham med alle beskjeder.

Men nå er jeg hjemme i gården min… og gråter. Jeg kommer meg ikke utav bilen da jeg er redd naboen skal se meg i denne tilstanden. I dag er en vond dag. Jeg gruer meg til skolestart.