Er det lov å si at en blir mishandlet hvis det er av sine egne barn?

Det er en hemmelighet vi med barn med autisme ikke helt klarer å innrømme for oss selv. Mange av oss (ikke alle) blir slått, sparket, skallet eller bitt av våre barn jevnlig. I forskjellig grad, til forskjellige tider. Det er noen preventive ting som kan gjøres for å forhindre det, men ikke alltid. Sannheten er at det er ikke enkelt å vite hva som kommer til å skje og når. Av og til er det derimot 100% forutsigbart, og allikevel ikke «mulig» å unngå.

Vi liker ikke snakke om det. Og når vi snakker om det, er det i svært varierende grad av ærlighet inne i bildet. Det er et emne som gjør veldig vondt å snakke om for de av oss det gjelder. Vi er redde for represalier. Ikke fra barnet selvsagt, men fra samfunnet. Faktum er at hvis jeg sier at mitt barn slår meg, av og til så hardt at jeg må gjøre alt jeg kan for å ikke gråte, så ser andre på meg som om jeg har gjort noe galt. Som om det er noe jeg kunne gjort for å unngå at de slo i det hele tatt. Jeg må på et eller annet vis nødt til å være for inkonsekvent og utrygg som mor siden jeg har et barn som slår. Dette er ikke sant, men stort sett så kan man se i øynene til folk at det er det de tenker. Det gjør meg, og mange andre i min situasjon lei oss.

Mine barn slår. og de slår meg mer enn alle andre. Også mer enn pappa. Det er ikke pappas skyld eller fortjeneste, det er ganske enkelt jeg som går inn i flest konflikter og tar det barnet som har det vanskeligst i øyeblikket. Ikke fordi pappa ikke kan, men dette er en av disse tingene jeg ganske enkelt er flinkere enn pappa på. Jeg er flinkest av de aller fleste. Det er svææært sjeldent jeg mister besinnelsen, og takket være det, varer utbruddene kortere. Jeg uttrykker nærmest aldri smerte før etter at utbruddet er over, dette bidrar også til en kortere levetid for utbruddene. Istedet for å bli sint, slutter jeg å prate. Jeg minimerer mengden stimuli de får inn. Men det har sin pris. Jeg er best til denne delen, men jeg er blå og gul veldig mye av tiden.

Mine barn slår ikke fordi de er slemme barn. De slår heller ikke fordi vi ikke er konsekvente. De slår ikke fordi de ikke blir oppdratt.

Vi gjør så absolutt feil som alle andre foreldre gjør. Vi må av og til finne opp veien mens vi går den, vi har dessverre ikke det «vanlige» veikartet tilgjengelig. Men vi gjør nok ikke mange feil. Noen, men ikke for mange.

Men de slår allikevel. Hardt og uten begrensninger på hvor og hvordan. Sparker så hardt i leggen at tårene står i øynene mine. Og jeg kjefter ikke. Jeg tar meg sammen og tar ikke hardt i armen. Jeg ignorerer atferden og gjentar beskjeden gitt med rolig stemme. Jeg skal gi et eksempel:

Vi kommer hjem fra Moffa. Junior har lekt og koset seg. Det har gått kjempefint i de timene vi har vært der. Jeg har avbrutt besøket når jeg ser at det nærmer seg tålegrensen. Jeg VET at han ikke vil rett inn, han vil være ute litt å hoppe på trampolinen litt. Eller leke med såpebobler, eller kaste stein. Det vil han hver dag vi kommer hjem i hagen. Jeg er sliten og har passet mer på han enn jeg måtte mens han var 1 år og sprang. Faktum er at den alderen de fleste foreldre finner mest slitsom, der det er full bevegelse og null forståelse, virker som ferie for meg. Så for første gang denne uken, velger jeg å ta kampen om å rett inn. Så jeg forbereder ham i bilen. Mange ganger på turen hjem, 2 ganger mens jeg svinger inn i gården og når bilen står stille gjentar jeg det før jeg går ut av bilen for å slippe han løs. Han har ikke protestert før dette øyeblikket. Nå sier han nei. Jeg slipper han ut av bilen, han vil hoppe, jeg sier «nei, vi skal inn». Deretter begynner kampen. Slag og spark med full kraft. Jeg vet bedre, jeg ignorerer atferden så langt det lar seg gjøre. Når det blir så hardt at jeg får problemer med å holde ut smerten, snur jeg ham forsiktig rundt, legger armene rundt ham og holder håndleddene hans så han ikke får slått. Jeg har fortsatt ikke hevet stemmen, jeg beveger meg rolig fremover… som for å få ham på gli, men uten å tvinge ham. Han hyler når jeg tar i håndleddene hans og sier au. Jeg holder ikke hardt i det hele tatt, men jeg vet at han er oversensitiv mot å bli holdt, jeg bare har ikke noe annet valg. Jeg kjenner på kroppen hans når han har gitt seg. Jeg slipper med en gang. Rolig gjentar jeg at vi skal inn, jeg vet at han nå har gitt seg helt allerede og han kommer til å gå inn. Det gjør han.

Jeg er nå blå på leggene har vondt i magen og nesen. Jeg har ikke vist ham dette i det hele tatt. Grunnen er enkel, dette har vært prøvd ut. Hvis jeg viser for mye reaksjon har jeg hatt situasjoner der det blir verre, eller han prøver å rømme… da gjerne ut i veien! Sanseinntrykket av meg som har vondt takler han ikke. Han ser heller ingen sammenheng mellom min smerte og hans handling. Ikke når han er i denne «modusen». Den måten jeg velger å reagere på har jeg snakket med de som har god peiling på diagnosen hans om. Noen vil være helt enig, andre vil ikke. Så langt jeg har funnet ut i at dette det som fungerer best for min lille gutt. Tulla er annerledes…Der er det andre ting som fungerer, men hun har også disse meltdownene. Slag, spark, kasting…

Men hvorfor kan jeg ikke snakke om det til andre? Hvorfor er det min eller ungenes «skyld» at de slår? De kan jo ikke noe for det, det er de fleste enige om… men hvorfor er det min skyld? Kan det ikke være ingens skyld?

Jeg synes vi skal snakke om det. Vi blir slått… ja av og til banket! Ungene kan ikke noe for det, og det kan ikke vi voksne heller. Så hvorfor skammer alle seg?