Det kom et varsel opp i mykid: foreldrekaffe i barnehagen! Jeg tenkte mye på dette. Dette var jo faktisk mulig kunne gå. Tulla klarer seg bedre og bedre sosialt og i barnehagen er hun jo vant til ståk og støy. Og det hadde jo virkelig vært godt å få til å gjøre EN av de normale tingene da! Man må prøve for å kunne få til.

Så jeg kastet meg rundt og tenkte som så, at alle vet jo om denne diagnosen nå! På tide på å komme seg på hesten og ta seg en prøvetur. Jeg forsikret meg om at de som jobber med henne hver dag også tenkte dette kunne gå fint.

Onkel fra Kristiansand var på besøk, så jeg tok henne med hjem en tur etter barnehagen først. Tenkte vel at hvis hun hadde en dårlig dag måtte jeg finne utav dette først, dessuten har tulla vært fælt så glad for besøket, og det kunne hende hun ville bli hjemme!

Men når jeg spurte henne om hun ville være med tilbake til barnehagen , var det ikke nei i hennes munn 😉 Så jeg hadde veska full av forsterkere og kort for å visualisere, og forberedte meg på et heftig besøk.

Jeg ankom og det første hun gjorde var å rive over et glass i forfjamselsen. Det var jo så mye folk! Men hun roet seg ned igjen, og vi fikk med oss saft og bolle. Jeg tok ikke kake eller kaffe… jeg skal være ærlig, jeg trodde ikke jeg ville rekke å få i meg noen av delene. Samtidig holdt jeg roen i hodet så godt jeg kunne. De i barnehagen visste jo at tullemor ikke liker bolle eller kake, så de stilte opp med saltstengene klare <3 Det er jo bare hjerte på disse damene.

Så satt vi der da, med saft, boller og saltstenger. Og det gikk helt fint. Hun spiste stengene, drakk opp saften, ba om mer saft… ja dette var nesten ubehagelig. Andre barn kom og gikk, voksne og søsken… alt gikk fint. Et annet barn skrek til … hjertet mitt stoppet opp… det gikk helt fint. Hun stoppet opp og gikk inn på et av de andre rommene. Trakk seg litt unna for å få pause… på egen hånd! Jeg lot henne gå, kikka etter henne. Det gikk fortsatt helt fint!

De ansatte i barnehagen kikket på meg, klappet på meg. Jeg gikk og hentet meg kaffe og litt kake. Jeg snakka med de andre rundt meg… kikket nervøst etter henne. Alt gikk heeelt fint! Jeg kunne nesten ikke tro det der jeg satt og hadde normale samtaler med andre voksne uten å måtte stå ved siden av barnet mitt hele tiden. Jeg holdt selvsagt øye med henne, men det ble fort klart at hun ikke trengte at jeg sto rett ved siden av henne hele tiden!

Nå skal det sies at det er mange ting som er på plass her som ikke er på plass andre steder. Hun er kjent med lokalene og de fleste av barna. Hun er vant til støyen, og det er flere kjente voksne. Voksne som er vant til å lese/håndtere tulla. Men dette var den første helt vellykkede sosiale eventen som jeg har dratt fra, kun fordi jeg så hun var litt sliten… Ikke nærmet seg meltdown, bare hadde vært i barnehagen lenge… så hun trengte å dra hjem for å slappe av etter en lang dag.

Så den dagen, var jeg supermamma igjen! Tulla oppførte seg eksemplarisk og trillekofferten med minions på var en velfortjent gave på slutten av en FANTASTISK dag!