Jeg blir flinkere og flinkere til å si nei. Til å forklare hvordan vi må ta hensyn til barnas diagnoser og la vær å være med. Det er allikevel den aller vanskligste delen av det å være forelder til barn med autisme. Mine 2 små engler er nemlig IKKE like interessert i å si nei. De synes at det å gire seg opp er supert. Selv om det alltid fører til fullstendig kræsj.

Jeg har tidligere nevnt at av og til ønsker jeg å gå rett inn istedet for å være ute. Det er flere grunner til det.

1. Jeg er kanskje alene med dem, og gjerdet er ennå ikke oppe i hagen og da er det hakke umulig for meg å dele meg i 2 og løpe 2 veier.

2. Jeg har varer som må inn i kjøleskapet.

3. Det regner og jeg har ikke tatt på dem regntøy i barnehagen.

4. Og det er her det blir vanskelig å si nei… Ungene er stresset og slitne etter en lang dag i barnehagen. Det har kanskje gått litt på tverke for en av dem eller, eller, eller. Så kjører jeg opp gata og ser naboungene i hagen sin. På grunn av at gjerdet ennå ikke er satt opp, er hagene våre åpne inn i hverandre. Naboungene er fantastiske. De er blide, de vet at ungene mine har litt vansker, mammaen er kjempehyggelig og pappaen kjenner jeg tross alt fra ungdomsskolen. INGENTING er galt med disse menneskene… unntatt at akkurat nå, akkurat i dag VET jeg mine ikke kommer til å takle det spesielt godt å være mer sosiale. Dette kan ikke jeg forklare med annet enn at jeg har en følelse. Jeg bare VET!

 

Så jeg bestemmer meg derfor at her må vi inn. De (i dette tilfellet datteren min mest) kommer ikke til å takle det spesielt godt. Junior får beskjed om at det venter litt sjokolade inne. Ja, jeg vet det ikke er «lov» å lokke, men dette var ikke å lokke, jeg bare sa at han skulle få sjokolade inne og dermed går han pent inn.

Med tulla er det derimot vanskelig. Hun lar seg ikke overtale på noe vis. Jeg forbereder henne i bilen, sier det venter popkorn inne. Ingen effekt. Saft og favorittfilmen. Fortsatt ingen effekt. Dermed vet jeg hva som nå ventet meg når vi gikk ut av bilen.

Teknikken er egentlig relativt enkel. Jeg stiller meg i veien og setter kravet. «Vi skal inn». Nøkkelen ligger i å få henne inn uten å tvinge henne. Hun skal gi seg. Alt dette er helt greit for meg. Jeg er vant til denne situasjonen. Hun tar etter det hun kan få tak i for å kaste det på meg, slå meg med det. Null problem, hun kan ikke noe for det. Dette er et meltdown. Hun hadde en dårlig dag.

Men bak meg står naboene. De ser på. Ungene vil gjerne leke med mine unger og skjønner ikke hva som foregår. Moren skjønner etter litt at dette er en vanskelig situasjon og tar med seg ungene inn. Det er ihvertfall det jeg tror hun tenker. Jeg er redd hun også tenker at det jeg nå gjør er unødvendig. At det ikke ser ut til å være noen god grunn til at vi skal rett inn. Dette får jeg selvsagt ikke mulighet til å forklare.Tulla har det tøft og det er det jeg må fokusere på.

Jeg bekymrer meg for at jeg må ha sett ganske tafatt ut. Som om jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Hvordan kan jeg ikke snakke hardt til henne? Hvorfor kjefter jeg ikke når hun kaster grus?. Jeg skal ignorere den atferden. Jeg vet at hvis hun ikke får gjennomslag med den oppførselen, vil hun slutte av seg selv. Trust me, jeg har prøvd å si ifra. Helt frem til diagnosen ble satt. Det er grunnen til at noen av hennes første ord var «ikke slå». Denne fremgangsmåten fungerer ikke på mine 2. Ignorering gjør. Så da står jeg der da, i fullt oppsyn av naboer og alle som går forbi, og blir kastet grus på og slått, mens jeg tilsynelatende ikke legger merke til det.

Men jeg vil gjerne få frem hva slags suksess denne historien egentlig er. For etter bare 5-10 minutter, gikk tulla inn. Uten at jeg dro henne etter armen! Hun strevde en stund etterpå også. Gråt utrøstelig, fikk trøst, fikk ro. Men hun ga seg! Forrige gang gikk det ikke så lett, så det blir bedre og bedre! Denne teknikken fungerer! Skulle bare ønske den ikke fikk meg til å se så tafatt ut… og at naboene ikke hadde sett det.