Jeg får mye tilbakemeldinger på at innleggene mine er varierte. Litt trist, litt morsomme, litt glade osv. Gjerne i samme innlegget, ikke alltid, men ofte. Dette synes jeg er veldig fint, det er sånn jeg liker å skrive. Det er også sånne tekster jeg liker å lese selv.

Men noen av tekstene jeg skriver er ordentlig triste. Det går inn på de vanskeligste følelsene jeg har som mor til 2 barn med autisme. Det er svært krevende å skrive dem, da jeg alltid føler at jeg utleverer meg selv og stiller meg noe åpen for hugg. Men allikevel er det av og til det som må til tror jeg, for å åpne opp diskusjonen!

Jeg vil allikevel si noe om hvordan disse følelsene av sorg går så fint hånd i hånd med feiring av styrkene og fremskrittene!

Det er nemlig sånn at jeg av og til gråter, både av glede og sorg på en gang. Når tulla mi løser puslegåter som får de voksne til å klø seg i hodet, så kommer tårene av glede. Men i samme øyeblikk kan jeg kjenne på hvor vondt det er at denne treningen er så nødvendig. For det er den! Svært nødvendig

Jeg har mang en gang sittet å skrevet tunge, leie, triste innlegg og tenkt: «bare de ikke tror dette er det eneste som skjedde den dagen! Vi hadde jo mange gode øyeblikk og!» Eller: «håper folk ikke synes jeg sutrer»!

For det å annerkjenne det triste og vanskelige er ikke det samme som å ikke annerkjenne det gode og flotte! På en hvilken som helst dag kan jeg bli sååå glad for et fremskritt og allikevel ha en klump i magen om at det fremskrittet krevde så mye! For alle fremskritt krever vannvittig mye. En annen blogger jeg vet om skrev engang om hvordan hun og barna hennes ikke kunne sette seg tilbake og vente på fremskritt. For sånn er det når du har barn med autisme… du kan ikke vente å se… du må jobbe! Og de rundt oss ser ikke den jobben som blir gjort. All treningen, alle tilretteleggingen, all forberedelsen. Og det er en helt unik glede når det funker…men også et lite stikk av sorg over at barna må jobbe SÅÅÅ hardt, for noe som kommer «så lett» for så mange andre.Ordet «bare» hører liksom ikke hjemme hos oss.

Sorgene går hånd i hånd med gleden over hvert fremskritt. Det er blitt en helt normal følelse, dette stikket av sorg eller glede. Man lærer seg å fokusere på at fremskrittene kommer og ikke når de burde kommet. Man lærer seg å ignorere alle de små stikkene i sjelen, men de er jo der. De går aldri helt bort.

Det gjør heller ikke gleden. Gleden over hvor langt vi har kommet siver gjennom de vanskeligste dagene. Jeg kan være på en fullstendig bunn og ikke ønske å stå opp, og allikevel sniker det seg en følelse av håp og glede gjennom alt det triste. Vi kom jo gjennom det sist… da gjør vi det jo igjen. Denne dårlige perioden KOMMER til å gå over.

Og derfor ser bloggpostene ut som de gjør også! Periodevis masse positive historier, periodevis litt mindre positive historier. Ganske representativt for et liv med autisme igrunn! I dag så feirer vi Barnas dag på vår egen måte. Og for dere andre i Porsgrunn by, så ønsker jeg dere en flott barnas dag! Enten den blir feiret med karuseller og tog, eller pølser og basseng med 30 grader som her hos oss!

Lykke til <3

Hilsen huset med de rare i!