Jeg har skrevet om hvordan jeg opplever bilen som mitt pusterom i hverdagen. Det er få ting som gjør meg gladere enn å kjøre bil alene.

Med barna i baksetet er det en annen sak. Dette bildet er ALDRI sånn det er her i huset…

Det verste jeg vet er å kjøre alene med dem. Jeg spurte nylig noen om skoleskyss for pjokken til høsten… hvordan det fungerer. De kunne fortelle på «Lilleborge» at han ville få skyss med drosje. Jeg ymtet deretter forsiktig innpå at jeg ikke var helt sikker på hvordan dette fungerte, hvorpå jeg fikk klart svar. Barna blir fraktet i hver sin drosje, til skolen. Dette er fordi drosjesjåførene ikke føler seg komfertable med å ha 2 barn med autisme i bilen, Og det skjønner jeg!

Jeg har nemlig det hver dag… og noen dager er jeg overrasket over at vi alle kommer hjem.

Ikke det, som regel går det helt greit så lenge bilturen ikke er lengre enn hjemmefra til Mim. Og turen fra barnehagen og hjem er null problem sånn. Men av og til, hvis begge (eller la oss være ærlig, det ene) barnet har en dårlig dag, så kjører jeg i sneglefart hvis jeg er alene med dem.

Jeg er en av de mødrene som andre fort dømmer når de ser meg med barna i bilen! Alle virkemidler jeg har er i bruk inni her. De har hver sin skjerm med hver sin film, smokk og leker, øretelefon til tulla (hun er den eneste som orker lyd rett inn på øret) og må jeg så har jeg ofte med meg drikke. Ihvertfall hvis det blir en liten kjøretur utav det…

Slosskampen som NESTEN skjer baki er et sant mareritt for sjåføren. Jeg har, på vei hjem fra barnehagen, nøyaktig 3 busstopp, og det har vært turer da jeg har måttet stoppe på alle sammen. Disse turene orker jeg ikke fortelle pappa om engang. Det er ille nok at jeg må gå gjennom det, om ikke han skal ha dårlig samvittighet for å være på jobb i tillegg… I tillegg har jeg en mulighet til å svinge inn på smågater for å komme hjem… dette kan være veldig kjekt hvis jeg må kjøre i sneglefart! Det er dessverre bare på slutten av turen, men alle monner drar.

Er vi 2 så går det mye greiere, selv om det å si at det ikke er distraherende er vel jug uansett hvordan jeg sier det. Men pappas arm er nyttig for mye!

Skal vi ut av Porsgrunn/Skienområdet er det bare å gi opp. Skal vi på ferie, må Mim, Bess og Tante være med. På den måten kan tulla ta opp plassen trygt ved siden av Tante i Mims bil, der oppvartningen er god og pjokken sitter bak meg i vår. Der kan pappa gi ham alt han trenger og styre/bytte filmen uten problemer, mens jeg kjører. Pappa rekker nemlig mye lengre enn meg. Den andre grunnen til at pappa gjør den jobben og ikke mannejobben som det er å kjøre bilen, er at det er ikke en mannejobb!!! (sorry, feministen i meg stikker hodet ut i slike refleksjoner!). Dessuten har jeg mye senebetennelser i skuldrene og håndleddene mine.

Så jeg skjønner taxisjåførene godt jeg!