I Porsgrunn by er det en «festival» som arrangeres hvert år. Denne heter Barnas dag. Måten det blir gjort på er at det blir valgt ett tema for hvert år. Innenfor dette temaet kan hver barnehage velge ett «undertema» som de skal kle seg ut i. Deretter går man i tog gjennom byen.

I år skjer det 28.mai!

I år er temaet «Hurra for Barnas Dag gjennom 70 år». Foreldrene i barnehagene går sammen på dugnader og lager til utstyr til barna slik at de kan være med på dette. Om det er hengere som bygges om eller vogner som pyntes. Alt blir gjort på dugnad.

Toget er storslått hvert år og byen fylles med folk. Og siden byen er full av folk har selvsagt handelsfolket også plukket opp dette. Karuseller, boder og diverse lotterier og aktiviteter settes opp i byen. Fra kl. 9 om morgenen til 20 om kvelden er byen stappfull av folk og fe. Barn i alle aldere. Det er en kjempeevent. Det blir også kåret en vinner av barnas dag. Det går stor prestisje i å vinne dette her i den lille byen vår.

Vi har selvsagt prøvd. I 2 runder. Når ungene var i sine første år i barnehagen er det ikke så vanlig at de er med i toget, så da var vi dekket. Men så kom året før året. Tulla var det greit med, hun var såpass liten at hun tilbrakte mesteparten av tiden i vogn.

Så vi prøvde oss på å skulle kjøre karusell! Dette var før diagnosen, så vi visste lite om det hele. Han og fetteren skulle kjøre karusell med onkel!

Bildet er nydelig. Dessverre er det ikke helt representativt for dagen.

20 minutters kø, var et mareritt. Junior sprellet som en orm hele tiden. Hadde det vært i dag hadde det vært umulig å gjennomføre. Men den gangen var han fysisk liten nok til at vi fikk det til. I ettertid føler jeg anger over å ha holdt ham fast denne tiden. Vi skulle bare gått. Men vi visste ingenting om autisme den gang. Og ihvertfall ingenting om at kidsa mine kunne ha det.

Vi kom nå ihvertfall gjennom og frem til karusellen. I 3 runder rundt var det det nydelige smilet dere ser på bildet over… deretter begynte det å bli gråt. Han hulket hele resten av karusellturen. Og jeg og pappa hadde vondt i magen hvert eneste sekund.

Vi prøvde oss på en karusell til, og det var en veldig mye roligere tur. Og sammen med meg denne gangen. Det gikk, men ikke med noen form for glede. Han sovna i vogna etter dette. Vi tok en liten tur innom hoppeslottet før vi dro hjem.

Året etter bestemte vi oss for å ikke utsette ham for å være i byen, men vi prøvde oss på selve toget! Han og pappa skulle klare det trodde vi. De skulle være i en stor henger, og dette virket greit nok. De skulle møte opp over 1 time før toget skulle gå… det var jo problem nummer 1. Pappa hadde et svare strev for å få det til å fungere. Det gikk bedre når toget begynte å gå, men innen det hele var over, visste vi. Dette kunne ikke gå. Siste gang. Pappa var sliten, ikke bare av kampen med junior, men alle blikkene. Herregud, så mange blikk… Og pjokken vår så litt ut som om han hadde sett et spøkelse. Utslitt var den lille kroppen og! Vi endte med å være de foreldrene som bare gikk rett etter toget uten å hjelpe til å rydde. Dette var en utrolig vond opplevelse for alle.

Så siden det året har vi blitt hjemme. Vi pakker med oss alt barna liker å spise og reiser til Mim. Her bunkrer vi opp med basseng, trampoline, sandkasse og huskestativ. Så har vi vår helt egne barnas dag!