Jeg tenker automatisk tilbake til da jeg var gravid med pjokken. Det var ikke en ting som var galt. Jeg var mye kvalm, spesielt når vi kjørte bil. Jeg tålte ikke lukten av stekt egg. Helt normale graviditetssymptomer med andre ord.

17.mai satt jeg, mannen og et vennepar på verandaen deres. Vi snakket om hvordan dette var en fin tradisjon. Bare oss fire. Kanskje vi skulle prøve å få det til hvert år. Oss i hagen, sammen. Blås i familie og alt, vi skal feire sammen. Så visste vi nok at feiringen ikke ville ende med bare våre to familier, men også andre som dukket opp underveis. Men det var en avtale om å lage en litt annerledes 17. mai tradisjon.

Så kom barna, og vi var hos min venninne og mannen. De hadde deres barn, og mens mine 2 var baby og ettåring, gikk det fint. Og året etter når tulla var nesten halvannet gikk det også greit nok, men allerede da merket jeg noe på pjokken. Han vandret rundt og fikk ikke roen. Jeg måtte gå etter ham mye, og passe på. En ubeskrivelig følelse fylte magen min. Følelsen av at noe ikke stemte. Han var 2 og ett halvt år.

Innen neste 17,mai kom, var også diagnosen kommet. Og selskap hos venninnen min ble uaktuelt. Vi prøvde å dra til onkelen og tanten, men noen suksess ble det ikke. Vi var enda nybegynnere i verden av diagnoser. Diagnosen ble tross alt satt i mars det året, og vi var jo bare kommet til mai. Sjokket var ikke borte engang.

I år vet jeg godt hvordan det blir. Mim og Bess har satt opp bassenget innen den tid. Vi kler oss i helt vanlige klær og reiser ut dit. Vi spleiser med Mim på maten og griller pølser til ungene. Godteposene er lett tilgjengelig og bassenget blir brukt masse. Mim, bess og tante reiser til og fra på sine aktiviteter, og kler av seg finstasen så fort de kan når de kommer hjem. Dette for å ikke stresse de små med for mye kjasete klær. Deretter kommer det kanskje noen innom her og der for å hilse på på sin vei gjennom feiringen. Vi holder stemningen rolig og fin og later som om det ikke er noe spess som skjer i dag.

Så er det noen 17.maier i fremtiden jeg kommer til å savne alle greiene med, og noen jeg vil være takknemlig for å slippe alt styret med. Vi gjør som vi pleier. Ser det an, år for år, og lager våre egne tradisjoner.

Så får alle ha en HJERTELIG GOD 17, MAI!

Mange klemmer fra oss i huset med de rare i!