For foreldre med barn med spesielle behov og handikap er statistikken nedslående. Faktum er at mange skiller seg. Det er nok forskjellige sluttgrunner til dette, men hvis du spør de fleste av dem er nok behovet til barna, det å stå i denne oppoverbakken oppimot kommunesystemet o.l. uten pause fra det, stort sett alltid med på å dra foreldre fra hverandre,

Og barna, jo de blir stående igjen som taperne, ihvertfall i disse situasjonene. Eller gjør de det? For det er en dimensjon som også må være med når det gjelder familier med ekstra omsorgsbyrde. Nemlig denne utmattelsen. Jeg tror nok at av og til så er det til og med lurt for noen foreldre, under gitte forutsetninger, å skille lag. Hvis man finner seg gode, forståelsesfulle partnere på begge sider, som er villige til å være «ekstraforelder», hvis man er venner og har barna i fokus i alle situasjoner og klarer å fortsette å være formidable forkjempere med felles front… ja kanskje det kan til og med være lurt å skaffe seg det pusterommet i hverdagen. Annenhver uke/helg osv. kan være en god løsning for alle parter.

Men la oss være ærlig, det er sjeldent det klaffer over hele fjøla. Gresset er tilnærmet aldri grønnere på den andre siden, og de fordelene man får av å skille lag… ja, vinninga går ofte opp i spinninga. (Gøy med ordtak gitt ;))

Hos oss er det tøft å holde sammen, akkurat som i de fleste forhold, og enda tøffere når det kommer til alle faktorene som gjør deg ekstra sliten. Oppfølging med barnehage, skole, kommune og sykehus (fylkeskommune), i tillegg til den ekstra omsorgsbyrden i hjemmet. For ikke snakke om sorgen vi går gjennom til stadighet. Alle disse tingene legger ekstra byrde på forholdet vårt, i tillegg til de vanlige tingene man har i dagens samfunn.

Vi gjorde noe ganske enkelt, men overraskende nyttig når forholdet begynte å gå opp i limingen. Vi satte oss ned og tok en prat. Vi ble enige om at det å gå fra hverandre var ett «ikke-alternativ». Vi skulle få det til, ferdig…

Argumentene for dette er mange og gode: Barna våre har EKSTRA behov for stabiliteten ved å ha kun ett hjem, diagnosen autisme gjør dette til ett gitt faktum. Den daglige omsorgen gjør at det er gitt at vi må være to, og ingen er mer villig til å ofre enn oss, det er jeg og pappa som kjenner våre to barn best, vi er hverandres beste støtte, ingen vet hvordan dette føles som forelder unntatt hverandre…. og uansett hvor mange andre, gode, velmenende grunner vi har: Vi er utrolig glad i hverandre (herregud så fjollete). Og derfor må vi kunne tilgi hverandre utmattelse, frustrasjon, sorgutbrudd i form av sinne osv. Det må være lov å føle det, og av og til gjør vi/sier vi ting som ikke er greit/snilt/rettferdig og det må vi kunne tillate av hverandre og tilgi.

Nå er det ikke sånn at bare fordi vi hadde denne samtalen så er alt greit og vi har sluttet å være teite når vi føler oss under angrep. Vi klarer ikke la vær å krangle eller bite til hverandre, eller alltid tillate/tilgi at det blir gjort. Men det å ha dette i bakhodet som en avtale vi har inngått, gjør kanskje at en kommer dit at en tilgir litt raskere. Og følelsen av å bli ignorert/urettferdig behandlet osv. går over litt fortere. Også gjør man ett forsøk på å gi hverandre ett pusterom. Legge litt ekstra effort i å glede hverandre, forstå hva den andre gjennomgår.

Jeg vet ikke om denne avtalen om å ikke gi opp oss, er noe som ville fungert for noen andre enn oss. Men noen sa til meg at » den kjærligheten mellom deg og Lars må være sterk!» Og det er den jo, men jeg tror ikke den nødvendigvis er så mye sterkere enn andres. Den blir nok kanskje testet mer, men den virkelige hemmeligheten for oss er at vi er ikke villige til å gi den opp. Så skal ikke jeg si nå at vi aldri kan komme opp i en situasjon som gjør det umulig for oss å forbli ett par. Men jeg kan love at hvis vi faktisk går hver til vårt en gang, så har ALLE muligheter for å få det til å gå vært prøvd. Vi har kjempet og tapt, men kjempet fullt ut.

Jeg tror at vi kommer til å klare oss. At vi kommer til å stå mot statistikken, og forbli gift. Vi vet hva som er utilgivelig for hverandre, og er fullt istand til å unngå disse! Vi er da voksne, tenkende mennesker og faller ikke i fella med å MÅTTE bryte de ubrytelige ønskene til partneren vår.

For å runde av, ja vi er UTROLIG glad i hverandre, og derfor går dette rundt. Men vi er også villig til å jobbe mye for å få det til. Og det er vel hele hemmeligheten tror jeg!