Ikke ett helt uvanlig spørsmål. Jeg har nå skaffet meg en hobby. Jeg går på brikkevevskurs og skal lære å lage belter til bunader. Dette har jeg aldri gjort før men jeg fant ut at her var en mulighet for å ta en kveld i uka og slappe av og gjøre noe bare for meg. Mammaen min sponser meg, og til gjengjeld skal jeg lage første beltet for henne til datteren hennes. Den andre tingen jeg gjør, er å jevnlig gå til kiropraktor. Stress og dumme arbeidsstillinger gjør at kroppen min reagerer, og så langt er kiropraktor det som har fungert best for meg.

Kiropraktor  Kenneth Toftdahl, Porselensklinikken, Porsgrunn

Litt forhistorie

Siden jeg var ganske ung har jeg hatt problemer med skuldrene mine. Det er en lang historie, men kort fortalt: Jeg hadde en benmargsbetennelse i kravebenet når jeg var 10 år gammel. Denne gjorde at benet bokstavelig talt råtnet bort. Etter mye tid på sykehus og bredspektret antibiotika som kunne drept en hest, fikk de bukt med betennelsen. Etter det tok det LANG tid for kravebenet å bygge seg opp igjen. En av de beklagelige effektene er at den venstre skulderen min alltid har vært betydelig svakere enn den høyre. Og under gjenoppbygningen av benet, fikk muskler og sener mye belastning.

I de mange (!!!) årene siden den tid har jeg vært til mange forskjellige behandlinger. Fysioterapi i flere år og leger av flere slag. Skulderen gjorde vondt, jeg bar mest på en side pga smertene og dermed ble ryggen vond, og bekkenet. På ett eller annet tidspunkt bare innfant jeg meg med at det var sånn. Og jeg fant en måte å kompensere på som fungerte.

Så fikk jeg barn.

Det begynte allerede når eldstemann var baby. Skuldrene mine var ikke gode. Ironisk nok var det høyre skulder som plaget meg mest. Sikkert fordi jeg brukte den mest uten å være klar over akkurat det. Jeg bar mye, men det ble veldig mye verre når datteren vår ble født. Junior var bare 4 måneder når jeg ble gravid igjen. Han var 13 måneder når hun ble født og var på ingen måte klar for å slutte å bli båret på.

Allikevel gikk det bra lenge. Jeg hadde 2 fettere som var fysioterapeuter på vei til å bli kiropraktorer og fikk noen øvelser som hjelp på å holde bevegelse i leddene som verket.

Tiden gikk, og man forventer jo at belastningen blir mindre etterhvert som barna blir mer selvhjulpne…MEN! For det første tar alt de skal lære dobbelt så lang tid, og for det andre bruker de fortsatt bleie. Junior ser ut til å tro han fortsatt er 2 år (til tross for at han er nesten 1,30 m høy og veier vel 35 kg…) og hver gang han blir oppriktig lei seg, vil han opp på armen. Og det er jo lett å si nei da… Generelt synder jeg mye der!

Jeg gikk fortsatt på skolen da jeg begynte å innse at dette ikke kunne gå ikke mer. Jeg brukte Paracet og Ibux hver dag. Jeg har tidligere hatt ett magesår og burde IKKE bruke Ibux. Vi var på besøk hos noen venner av oss og kameraten min skulle gi meg en lett ryggmassasje. Han kom ned mot korsryggen, så spratt tårene. Og ikke fordi han gned der, han var såvidt inntil huden!! Jeg kunne ikke tro hvor vondt det var! Det ble ikke noen massasje på meg den kvelden.

Selv etter den kvelden tok det uker før jeg gjorde noe. Jeg hadde rett og slett ikke tid. Utredningen på tulla var akkurat over og alle oppstartsmøter var i gang. Samtidig begynte praksis. 3 uker inn i praksis måtte jeg dra hjem for første gang pga. smerter i nakken. Og når jeg kjøre hjem, innså jeg plutselig at jeg ikke kunne snu hodet rundt nok til å klare å se blindsonene når jeg kjørte bil!

Nå MÅTTE jeg gjøre noe! Heldigvis for meg hadde fetteren min kommet hjem etter endt kiropraktorutdannelse i det store utland (eller Sverige egentlig). Jeg ringte ham og han ga meg en time umiddelbart. Og gudskjelov for det. Han tok seg god tid første time og nakken ble knekt opp. Heldigvis for meg (for jeg hadde allerede glemt hele korsrygg-/bekkensituasjonen), så sjekket han nedover ryggen min før jeg gikk. Og der fant han jo noe!! Det ble ukentlige behandlinger derfra og ut.

Etter det har det blitt mang en tåre felt nedi den benken til Kenneth Toftdahl. Og det er HELT utrolig hvordan kroppen min har kommet seg siden jeg begynte hos ham. Det tok ikke lange tiden inn i behandling før jeg innså at helsen min var på randen. At kroppen min ikke tålte påkjenningen av det stressnivået jeg nå levde. Når jeg sluttet på skolen, hjalp mye seg. Det tok allikevel tid før jeg ble bedre. Nakken kom seg egentlig fort, men bekkenet er seigliva. Men for ikke lenge siden kunne jeg plutselig bli tatt på der, uten å sprette gjennom taket. For det var en liten stund der jeg lurte på om jeg burde ta med meg strikk til å holde meg fast på benken hos Kenneth. Makan til sprelling tror jeg neppe han har vært borti… Ikke det, han er for proff til å si noe, selv til kusina si!

Nå kan jeg bære barna på ryggen, jeg trenger ikke speilet for å se hvor jeg rygger, og hvis noen skumper borti korsryggen min er de spart for den noe spesielle reaksjonen det som oftest frembrakte! Ikke misforstå, jeg går fortsatt til Kenneth, ofte foreløpig, men kommer sikkert til å trappe ned etterhvert som kroppen tåler mer. Og det er lenge til jeg kommer til å slutte, hvis jeg noen gang gjør det. Jeg lever bokstavelig talt ett nytt liv etter å ha fått fetteren min hjem. Nåde ta ham om han flytter igjen =)

Ellers er det i grunn ikke tid til så mye selvstell gitt 🙂 Litt brannslokning ved alle senebetennelsene og det er vel det!