Det er mange små og mange store ting som må tilrettelegges med autisme boende i huset sammen med oss. Eksemplene er mange, og det blir nok bare flere dessverre.
Det er en god del ting som vi må bruke tid på å venne barna våre til. En av disse tingene er selvfølgelig tannlegen!
Vi gikk til tannlegen 1 gang i måneden i over ett år med pjokken. Det tok 10 måneder før tannlegen fikk talt tennene hans… Vi begynte på samme tid som alle andre, når han fylte tre. 17. November 2015 (han fylte 5 9. november) var den første gangen vi klarte å gjøre alt som skulle gjøres hos tannlegen ved første besøk var mulig å gjennomføre. Vi og tannlegen ble tidlig enige om at han ikke skulle presses, slik at det ikke ville bli vanskelig for oss å få ham med for undersøkelser senere. Tannlegen er pappas jobb. Vi må fordele enkelte ting, og noen må vi gjøre sammen. Tulla har ikke vært like vanskelig her som broren. Hun lot seg undersøke ganske greit.
Legen.
Når doktor dyregod trengs, er det vanskelig. Vi har en fastlege nå (har måttet bytte noen ganger for å få tak i en som er god), som vet at når vi står på lista så er det nødvendig å komme inn fort. Dette er dessverre av og til umulig, men denne legen VET jeg prøver. Grunnen er selvfølgelig for å unngå venterommet. Legekontoret vårt har ikke engang nesten godt nok utstyrt «lekeområde» for å holde barna våre opptatt av det, og ikke menneskene på venterommet. Den ene gangen vi måtte vente lenge beklaget han veldig, det var kommet inn noe akutt!
Jeg har som oftest med meg ett godt utvalg av leker selv når vi skal på en liten tur på legekontor:
Ett litt gammelt bilde dette (pjokken som skulle til legen her), men som dere ser er biler og dinoer med, noe å lese på (ikke like aktuell bok lenger), lakerol pleide å fungere (utdatert nå), symboler for å gi informasjon om hva og hvor vi skal, favorittsaft på favorittkopp og sjokolade for å forsterke god oppførsel. Dette i tillegg selvsagt til smokk og bleier. Så stor veske er jeg avhengig av!
Når vi ankommer er det å begynne å leke. Det er variabelt med mengde mennesker, men jeg ser noen trender. Mennesker i besteforelderalder er ofte hyggelige. Man ser ofte fort at det er noe med barna mine, og jeg er ikke sen om å forklare hvis de ser ut som om de lurer. Åpenhet har vært min venn så langt i diagnosenes jungel. Noen prater til dem, noen ignorerer dem og ser brydd ut når de søker kontakt. Ungene mine blir uansett stresset av å være der og all tid som blir brukt der ute er stress som jeg må håndtere når vi kommer inn til legen. Legebesøk prøver vi for det meste å være 2 tilstede på. En som kan snakke med legen, og en som ordner med barnet. Etter undersøkelsen er det nemlig viktig å komme seg ut igjen fort. Flyt er superviktig, her som overalt ellers. Hvis undersøkelsen er viktig, og pappa ikke kan pga. jobb, hender det jeg leier inn Bess. Han er raskt inn og raskt ut, og har god trening med mine små.
Det vanskeligste som kan skje er hvis vi må bruke legevakt. Da må jeg prøve å få personen i andre enden til å forstå at vi KAN IKKE vente på det bitte lille venterommet med så mange andre mennesker. Og hvis vi MÅ bruke legevakt (noe jeg prøver å unngå som pesten), så er også barnet så sykt at jeg ikke KAN vente og derfor enda vanskeligere å avhjelpe med stresset. Nå skal det sies at de som oftest gir seg raskt på telefonen og vi får komme inn på ett rom for oss selv for å vente. Og jeg tror nok vi blir tatt først så sant ingen andre er mer akutt, men dette vet jeg ikke sikkert. Alt jeg vet er at vi får ett rom, og som oftest tar det kort tid før en lege kommer til oss. Dette er også noe legen ofte gjør for å unngå flere inntrykk enn nødvendig (jeg spør som oftest om det er mulig).
Butikken er også en greie ungene her i huset må vennes til. I godt over ett år dro vi på butikken hver lørdag ved åpningstid for å venne dem til å være med å handle. Sakte, men sikkert har vi utvidet, og nå kan de alltid være med på butikken. Selv i den verste handletiden er det mulig å få til(om enn vi fortsatt prøver vårt beste for å unngå det), hvis vi bare trenger ett par ting der inne. Dette fungerer ikke på ALLE butikker, men ihvertfall de i nærområdet. Vi ser dog at butikker som er ordnet og ryddet med lavere hyller ofte går lettere enn andre. Og vår lokale Menybutikk hvor alle kjenner dem, går selvsagt best. Der får de ofte lov å gå bak til posten og se, og veldig få stirrer når en av våre ligger på gulvet og ser rart opp på dem.
Alt dette krever jo som man skjønner, ganske mye tid. Og det er mange opplevelser som ikke er særlig gode, selv med alle tilretteleggingsstrategier vi finner opp. Og det føles av og til som å måtte oppfinne hjulet hver gang. Men med tid og innsats ser vi at noen ting blir lettere og lettere. Sånt vi kan trene på, er lettere å få til å gå enn andre ting. Det er jo selvfølgelig nye ting som dukker opp, men vi prøver å ikke ta sorgene på forskudd og å glede oss over alle små og store seire.