Jaja, kanskje mer riktig å si «debatten om alkohol er i vinden». Facebookfeeden min svømmer over av innlegg om alkohol i jula.

Jeg har dog ikke tenkt til å kaste meg inn i den. Grunnen er at denne bloggen i essens ikke handler om mine meninger om hva folk gjør, men om hvorfor vi gjør det litt annerledes her hos oss. Kanskje gi et perspektiv ikke alle er vant til å få innsikt i.

Så slik er det her: Barna våre er stort sett språkløse. Eldstemann kan skryte med litt over 60 ord, og holder på med å lære toordssetninger. Foreløpig ser dette ut som om han finner det relativt unyttig. Og det kan være vanskelig å være uenig med ham av og til, «drikke» og «få drikke» virker ikke som en veldig stor forskjell, og drikke får han jo uansett.

Tulla vår ligger ennå etter storebror, om enn potensialet ligger noe lettere tilgjengelig hos vesla.

Dette legger i seg selv noen føringer på oss voksne. Hvis observasjonsevnen til barnet er like modent som andre barn, men kommunikasjonsevnen og reaksjonsmønster er så voldsomt annerledes, hva gjør man da for å trygge de i uvante situasjoner?

Med alkohol følger mange små forandringer i oppførsel. Det blir sagt at barn plukker opp på forandringene hos de voksne etter bare ett glass. Jeg vet ikke hvor godt dette stemmer, men jeg anser det ikke som usannsynlig. Våre små er avhengig av vår ro og normalitet som sin trygghet, da ordene våre har en begrenset effekt.

Så prøver vi også å kunne gjøre noen ting for å føle oss som en del av omverdenen. Så regelen har blitt som følger:

Ett glass til maten med mild alkohol (øl/vin) er greit, og resten må vente til de har lagt seg. Og selv da er det slik at en av oss tar ikke mer enn ett eller to glass da heller, i tilfelle noen våkner. Slik at enten mamma eller pappa er seg selv. Fylla får vente til barnefri.

Dette er hvordan vi har valgt å gjøre det her i huset, av hensyn til de små. Alle tre, både tullerusket, sneipen og autismen ser ut til å trives med den løsningen