Autisme · Barn · Ferie · Foreldre · Kommunen · oppgitt · Tilrettelegging

Avlastning burde vært kalt avspasering!

For det er det det egentlig er.

Før i tiden fikk man også barn med spesielle behov. Men siden tjenester og forståelse var minimalt, ble de ofte kalt nedverdigende ord som “åndssvake” og puttet på en institusjon når foreldrene ikke fikk det til lenger. Og de fikk det ofte ikke til. Stigmaet og ideen om at disse med ekstra utfordring var utelukkende en belastning og egentlig ikke skulle levd, var en helt vanlig holdning å ha. Den gangen var det heller ikke naturen som hadde spilt deg et puss som forelder. Som regel fant man en måte å gjøre det til din skyld at barnet var som det var. Hos de med autisme var det “kalde mødre og akademiske fedre” som var grunnen. Og var ikke far akademiker, ja da var det mammas skyld da.

På denne tiden ble det bestemt at foreldre trengte hjelp, dermed institusjon. Etter som tiden gikk har holdningene og tjenestene bedret seg, og i dag er det enighet om at barn har det best hjemme med foreldrene. Men hjelp trenger fortsatt foreldrene. Faktisk mer enn før, for nå skal disse små elsklingene faktisk bo hjemme.

Samtidig er det noen flere ting som har endret seg. Den økonomiske situasjonen til familier er i dag avhengig av 2 inntekter. 2 hele inntekter. Ihvertfall hvis du skal ha det godt. Så da må familien ha enda mer hjelp for å få til dette. BPA er et forsøk på å gi denne hjelpen, men mange kommuner vil heller gi den populære avlastningen. Og hvis du ikke klarer deg med det, så er du egentlig ikke så flink forelder. Noen kommuner gir begge deler dog. Både BPA fordi man trenger hjelp i hverdagen, og avlastning for en pause fra intensiteten av å leve med så kompliserte situasjon som det ofte er. Men disse kommunene som klarer å se helheten og behovet til alle i familien er sjeldne. Og for de fleste av oss får vi beskjed om rare ting. “Du har ikke nok timer i uken til å få BPA”. “Hvis du skal ha BPA må vi ta omsorgslønna di! Det gjør vi selvsagt også hvis du skal ha avlastning… Etter skjønn!”

Men realiteten er egentlig at vi trenger ganske mye mer hjelp enn vi får de fleste av oss. Vår egen helse bukker under i kampen mot systemet, mens vi får tredd nedover hodet hvor mye mer vi burde klart. Om det er i møter med kommunen eller i sosiale medier. Mange ender ufør, eller i deltidsstilling, eller overlatt til å klare seg med en inntekt.

Så gir vi oss på noen ting da. BPA er ikke riktig for alle. Det å ha en person til inn som skal mene og synes noe om alt en gjør kan oppleves som enda et par øyne som dømmer. Nå er det nok mange som ikke opplever dette når de får inn BPA, men det er absolutt noen. Så en “tar imot” avlastning. Den lille pausen som er så sårt tiltrengt for å kunne fungere som voksne, som par, som individ…

Hos oss har kommunen anslått at vi har ca 50 timer ekstra arbeid per uke på begge barna. Så trekker de fra litt her og der i avlastning osv. Etter skjønn selvsagt. Nå mener vel NAV at vi har ca 50 timer på junior alene, men det er faktisk ikke denne grove forskjellen mellom de to vi skal snakke om i dag.

50 timer per uke EKSTRA arbeid som andre foreldre slipper. Og her er normalen trukket ut så langt de kan, slik at vi får godkjent så få timer som mulig. Dette er helt greit for meg. Jeg elsker de ungene over alt på jord og ville ALDRI vært dem foruten! Og jobben som kommer med gjør jeg uten å mukke. Jeg blir aldri for syk heller. Så noen sykemelding og vikar trenger de ikke tenke på. Så at jeg er en ekstremt billig arbeidskraft er det ikke tvil om. Og dette hadde raskt kunnet bli kommunens jobb å få til. Sånn pleide det å være faktisk. Og for mange barn med spesielle behov er det faktisk kommunen som har ansvaret. Pga utslitte foreldre uten mer kapasitet. Så 50 timer i uka er min og Lars sin ekstra arbeidstid. Bleieskift, tilrettelegging av alle aktiviteter (store og små), stell og veiledning. Ja, absolutt alt faktisk.

Og med det i bakhodet skulle jeg ønske vi kunne kalle en spade en spade og si at avlastning faktisk er avspasering! Det er oppspart arbeid som vi får igjen i form av fritid en gang i blant. Vi har tross alt ingen ferie eller rett på sykefravær. Så litt avspasering kan vi vel få. Jeg får nemlig mye mindre dårlig samvittighet av å kalle det avspasering. Føles liksom som om jeg har gjort meg fortjent til det istedet for at det føles som om noen andre gjør meg en tjeneste…

2 thoughts on “Avlastning burde vært kalt avspasering!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *