Ukategorisert

Utslitt…

Tårene renner… De er varme mot kinnene mine, men bare for en liten stund. Jeg er raskt våt i hele ansiktet fordi jeg febrilsk prøver å få tørket dem bort. Det er møter på møter, kurs for hjelpemidler og forståelse, telefonsamtaler og mailer, mestringskurs for egen diagnose og nå skal jeg på arbeidsutprøving. Jeg har lyst til å skrike… kroppen min orker ikke mer. Et møte som varer en time er nok til å sende meg på sofaen i flere timer. Men bare mens barna er på skolen eller sover, for når de ikke er en av de to MÅ jeg stille opp. Så mye jeg kan. Og det er alt jeg kan. Det tapper meg fullstendig for krefter og musklene verker… overalt.

Lars tar meg med i dusjen og vasker håret mitt. Jeg gråter fortsatt merker jeg, men det varme vannet vasker de vekk fra ansiktet mitt. Han vasker håret mitt fordi håndleddet på venstre hånd og skulderen på høyre er betent. Senebetennelser er dagligdags i kroppen min nå. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde det. Nakken min er stiv igjen og det eneste som gjør at jeg fortsatt kan kjøre bil og se blindsonen min er fordi jeg går til kiropraktor MINST 2 ganger i måneden… noen ganger 4… Øvre delen av ryggen verker så jeg ikke kan sitte inntil mange stoler med den. Kenneth gjør det han kan med å knekke ut og behandle symptomer, men det er perioder ingenting hjelper. Det er like ille 2 dager senere. Det er godt å få vasket håret skikkelig. Jeg vasker det jo selv også, men jeg orker ikke holde armene oppe så lenge og får liksom ikke massert såpen inn på samme måte.

Skuldrene mine rister av gråt og Lars prøver å trøste. Tørke håret mitt, hente klær. I senga ligger et fjell av puter og dyner klart slik at jeg ihvertfall kan sitte oppe litt. Uten at den såre ryggen min skal klage. Jeg er tjukk, så nedre ryggen verker den og, men det er på grunn av vekten og den øverste delen verker pga noe annet, udefinerbart. Stresset. Bekymringer. Planene jeg må legge og effektuere for at alt skal gå bra.

De sier jeg skal lytte til kroppen min på kurset. Men det er vanskelig å høre den gjennom skrikene og ropene til barna. Gjennom de utallige mailene jeg skulle skrevet. Den haugen av papirer jeg skulle organisert og satt inn i permer… Alt ligger på samme plass, det må de i tilfelle jeg må finne noe, men skuffen er full nå, jeg MÅ snart få gjort det. Men nå skriker kroppen min og. Den skriker av smerter og utmattelse. Den hyler etter pause, timeout osv. Men selv om jeg står med nesa inntil veggen og har snart ikke noe valg annet enn å smelle i den, så KAN JEG IKKE!

Det er lenge siden vilje var det eneste som holdt meg på bena.

Jeg våkner og Lars har ordnet alt med morgenstellet. Jeg står opp og vi får dem avgårde i taxien. Klokelig spør han ikke om noenting. Med barna vel avgårde spør han endelig: “hvordan går det med deg?”

Tårer… igjen.

I slike perioder kommer sorgen over det tapte livet tilbake igjen i full blomst. Barnas begrensinger overskygger alt det positive for en stund og magen verker. Så mye at jeg ikke er sikker på om det er bare sorg eller om det er noe annet galt med den magen. Kanskje jeg har spist noe jeg ikke tålte? Men det er nok bare musklene som er sliten av all gråten.

Når ungene kommer trillende ut av hver sin taxi, smiler jeg og vi snakker om hva som har skjedd på skolen. De vil hoppe på trampolina, så da gjør vi det. De vil se på ipad/tv så da gjør vi det. Leke med dukkehus? Ja det kan vi. Bleier blir skiftet, middag blir laget og planen for resten av uka blir gått gjennom sammen med barna. Enkelt og greit. Noen knuser noe, det ryddes magisk opp. De voksne jobber med å unngå sinte stemmer og de små gjør det de kan for å provosere dem frem igjen. Leke med dinosaurer og sten i hagen, javel. Tv blir ordnet for tusende gang og rydding med klistremerkebelønning er i fokus. Snakke mer om planen for uka. Alle er forberedt, med bilder og forklaringer. Pappa skal på tur til Oslo i morgen, men kommer hjem etter dere sover dagen etter. Viktig å få med seg. Bading, tannpuss av og påkledning og leggerituale. 2 timer med spretting ut av sengen pga søvnforstyrrelser etterfulgt av at tulla våkner på natta og vil sove hos mamma.

Når barna er sendt avgårde kommer tårene igjen. Ligger i sengen igjen. Burde vasket tøy, og funnet frem og levert tilbake hjelpemidler vi ikke bruker lenger… kaver meg opp for et nytt møte.

Når blir det lettere igjen? Når de blir eldre, sa de… det er lenge siden de sa det, det burde ha blitt enklere nå. Ihvertfall litt.

Jeg sier som junior… “Jeg…er…så…sliten”!

4 thoughts on “Utslitt…

  1. Høres tøft ut! All ære til dere

    Vet ikke om du har prøvd, men stiv nakke og skuldre etc fikk jeg masse hjelp av hos osteopat. Hos kiropraktor hjalp det kun kortvarig. Er jo ikke sikkert det funker hos alle, men osteopat var gull verdt for meg. Er der kun etter behov, noen ganger i halvåret nå, hos kiropraktoren var jeg «hele» tiden.

      1. Har du prøvd psykomotorisk fysio? Eg trong hjelp til noko så enkelt som å lære meg å puste. Min psykomotoriske fysio har redda livet mitt. Eg får utløp for frustrasjoner og blir meir obs på korleis kroppen reagerer fysisk. Og alt ho lærer meg kan lett overførast til son min med autisme, han er jo smikkfull i stress også. Egentlig er jo han så stor del av meg at det stort sett er han og utfordringer rundt han som vert samtale emnet dei gongene eg ikkje må på benken og kna vekk stress frå musklene. Eg har via ho lært meir om stress og sensitivitet både hos meg sjølv og son min. Helsing utslitt, ufør, autismemamma.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *