Anmeldelse · Autisme · Barn · Foreldre

Bokanmeldelse: Tung Tids tale!

Ossplussautismes anmeldelse, også kjent som Helenes mening:

Jeg finner meg selv på flyplassen. Vi har endelig fått noen få dager for oss selv. Avlastning har vi lite av foreløpig, men forespeilingen om en bedre høst i forhold til dette problemet er lagt. Vi har brukt altfor mye av oppsparte midler på en tur til den nest siste plassen på vår “bucket list”. Nemlig Venezia… byen som synker. Vi er ALTFOR tidlig ute, for vi orket ikke sitte hjemme å glo i veggen. Vi får ikke engang sjekket inn bagasjen ennå. Jeg sklir modig bort til baren. Det er altfor tidlig med vin, så jeg kjøper en hel flaske… Lett rødmende setter jeg meg ned og fyller glasset. Litt til Lars og, men han vil helst ha øl siden vi tross alt skal til et vinland.

Jeg har spart denne boken. Den har ligget i hyllen min lenge, men faktum er at jeg har ventet med å lese den. Den fikk Brageprisen i 2017 og jeg VET den er bra. Det viktigste for meg var at jeg skulle få minimum 3 timer uavbrutt til å lese denne boken. HELT fred. Når jeg nå tenker på at det tok siden jul til mai før det gikk… ja. Jeg og Olaug har mange ting til felles…

Vel plassert i en god stol, med et raust glass rødvin ved siden av meg, lener jeg meg over til mannen min. Lars og jeg får altfor lite tid til å snakke sammen alene, eller kose oss i fred. Et smil brer seg over ansiktet hans… han kjenner meg så godt at han vet hva som kommer. “Jeg elsker deg masse, men vi kan vente litt til med å snakke, kan vi ikke?” Han flirer. “Kos deg med boka di du”.

Den søte smaken av rødvinen gjør kroppen min varm. Jeg kjenner skuldrene slippes litt ned. Ikke mye, men litt.

De neste timene gråter jeg med Olaug. Jeg ler med Olaug. Hårene i nakken reiser seg når jeg leser om ting jeg gjenkjenner så altfor godt. Hun beskriver en hverdag jeg kjenner på kroppen. Fra perm til perm får jeg lest boken helt i fred. Det er nok de som rister på hodet av hun feite dama med det store vinglasset som ler gjennom tårene, men jeg bryr meg ikke. Det er ikke en lang bok. Men det trenger den ikke være. Den er akkurat passe. Det er godt å lese om andre som har sett språk komme…og gå… Og om enn Olaug nok har sett en mye mer alvorlig regresjon enn vi så, så er det ingen tvil om at den var der… om enn jeg har bare minnet om de få ordene som kom og gikk, så er det å lese om frustrasjonen hun opplevde betryggende og godt.

Terningkastet er helt klart en sekser. Jeg har vært på bokkveld og sett Olaug snakke om boka si. Nå blir det satt opp som teaterstykke og for ikke lenge siden ble jeg invitert til å se urpremieren i Oslo. Jeg og Lars skal selvsagt! Dette er boken jeg ikke kan få nok av. Så enkelt er det! Jeg anbefaler den varmt. Det er mange som ender med bokgave til bursdag og jul blant mine kjente og kjære. Sånn må det bli!

 

Fra bokens bakside:

 

– Der er et bilete av mamma, sa du frå baksetet.

– Kor er mamma? svarte eg frå framsetet.

Du brukte lang tid på å formulere deg fordi språket ditt var i ferd med å gå i oppløysing, eller fordi du leita etter ei poetisk linje.

– På øyret til bilen.

Dette er inga heltehistorie. Det er ei kjærleikshistorie.

Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora begynner ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept og kva er å gi opp?

Tung tids tale er ei sterk historie om å vere forelder til eit autistisk barn. Om kampen for at barnet skal bli sett som den han er, og få den støtta han og familien treng.

One thought on “Bokanmeldelse: Tung Tids tale!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *