Det er det jeg vil kalle det. Raseri. Jeg blir sint av denne debatten. Ikke på debattantene, men på de som har åpnet for denne debatten i det hele tatt. Jeg ble faktisk så sint at jeg skrev i et kommentarfelt. Vår erværdige ordfører hadde startet ballet og jeg klarte ikke å la vær å kime i:
Ikke lenge etter hadde jeg Porsgrunns Dagblad på telefonen. Noe jeg ofte glemmer er jo selvsagt at mange leser både bloggen min og selvsagt kommentarfelt til ordførere. Så når Kathrine R Johannessen så meg poppe opp i et kommentarfelt som var såpass aktuelt for mennesker i min situasjon, ville hun gjerne høre fra noen som ikke var politikere, men som faktisk kunne ende med å måtte ta en slik avgjørelse selv skulle krisen være ute.
Så forside ble det i dag morges:
Så da gikk kjeften min amok igjen, men denne gangen til en journalist. Jeg burde vel ha lært by now.
Nå skal ikke jeg gjengi artikkelen her, den kan leses på Porsgrunn Dagblad. Akkurat nå kan du lese alt digitalt innhold for 5 kroner. Bare husk å avbestille abonnementet hvis du ikke ønsker å fortsette.
Tilbake til saken:
Før jeg fikk barn var jeg av den oppfatning at jeg ikke ville tatt abort under noen forutsetning (med få ekstreme unntak). Jeg var ikke imot at andre gjorde det, men selv om jeg hadde fått beskjed om at barnet hadde et «avvik», ville jeg, med mindre det førte med seg ekstreme smerter for barnet eller det JEG ville definert som umulig for meg å håndtere, beholdt barnet. Altså ville jeg ikke ha valgt å abortere.
I dag derimot, har jeg 2 barn med autismespekterforstyrrelse. I dag ville jeg abortert. Hadde jeg oppdaget det før 12. uke kunne det til og med hende jeg hadde valgt abort hvis barnet hadde vært friskt. Og en abort hadde vært bestilt umiddelbart hvis det var noe galt med fosteret.
En må gjerne være uenig! Det er helt i orden. Vi er forskjellige, og jeg vet hva jeg tåler og du vet hva du tåler. Derfor velger jeg for meg, og du for deg. Derfor er det så fint med en abortlov som tillater dette.
Så er det flere ting jeg har behov for å si om denne debatten. Paragraf 2c er ikke en «downsparagraf». Det er ikke greit å bruke denne typen retorikk for å skape aversjon og polarisering. Det er nedverdigende og stemmer ganske enkelt ikke. Denne paragrafen handler om mange diagnoser. Og ja, downs er en av dem. Men bare èn.
Endringen som er foreslått er en begrepsendring til «ikke levedyktig». Dette er ekstremt vanskelig å definere. For en person kan det bety, død før fødsel. For andre er det «død før tiårsdagen». Hva er «levedyktig» egentlig? Mennesker med autisme har en ganske forkortet levetid viste en studie fra Karolinska institutt. 50 år er gjennomsnittlig levealder… Ikke akkurat «ikke levedyktig» vil jeg si, men det er jo tragisk at de lever 20 til 30 år kortere enn alle andre… Hvor går grensa? Og hvem er egentlig kvalifisert til å bestemme den grensa?
For leger synes ikke dette er enkelt ifølge dem selv. NRK kjørte en sak på dette i går!
Lege: – Det er veldig vanskelig for oss å si hva som er et levedyktig foster.
Nå har noen påpekt at det er vanskeligheter med tolkningsspørsmål i den nåværende paragrafen, og det er ikke nødvendigvis usant. Jeg er ikke enig, men jeg kan se argumentet. Derimot er det på ingen måte en bedring av den situasjonen med den foreslåtte endringen. Tolkning blir ekstremt komplisert.
En annen del av denne saken er at samtidig som den blå regjeringen ønsker å inngå hestehandel med KRF om dette, er det umulig å ikke se dette i sammenheng med statsbudsjettet. Det er forventet store kutt i støtten til kommunene opp mot tjenester til funksjonshemmede. Skal man virkelig både tvinge kvinner til å føde funksjonshemmede barn og samtidig ta fra dem hjelpen de trenger for å ta vare på disse barna?
Nå er retorikken min ganske skarp og polariserende i denne saken, og egentlig skulle jeg gjerne ha gått mot midten og sett etter et kompromiss. Det er det jeg ønsker i nesten alle saker. Men dette er en innskrenkning av rettigheter til kvinner på den ene siden og barna de blir tvunget til å føde på den andre. Det er vanskelig for meg å se hvor jeg kan inngå kompromisser på dette grunnlaget!
Jeg tror at den beste måten å sørge for at barn med funksjonshemminger blir født og tatt imot med samme gleden man tar imot friske barn, er hvis en mor kommer til et sykehus, får den vanskelige beskjeden fra legen og gråter modige tårer. Når da legen legger en støttende hånd på skulderen til denne redde moren, så kan hun med hånden på hjertet trøste moren. Trøste henne med ord som «Men du bor i Norge! Og her får du all den hjelpen du trenger! Du vil få økonomisk støtte til å bli hjemme med barnet ditt hvis du vil det. Eller hvis du vil fortsette å jobbe så har vi løsninger som gir deg tid og rom til både å være mamma og arbeidstaker. Vi er i Norge og her trenger du ikke kjempe deg gjennom 30 000 skjemaer, søknader og klager for å få hjelpen du selvfølgelig trenger! Vi hjelper deg og barnet ditt!
La paragraf 2c stå som den er og konsentrer dere om å få til det Norge som tar vare på funksjonshemmede og syke uten å slite ut både dem og de pårørende. Sortering driver dere med allerede, det er bare en annen type sortering!