Autisme · Barn · Foreldre · Kommunen · Sorg · Stress · Trening

Tomheten.

Det har vært stille på bloggen i litt over en uke nå. Jeg kjenner litt på et ansvar om å være “på” og kommentere på en del av de sakene som dukker opp i nyhetene denne uken. Eksemplene er flere. Avlasterdommen dukket opp i budstikka for noen dager siden, Trump sine overtramp mot alle med funksjonshemminger og i dag vet jeg det er noen modige damer som prøver seg på et møte med Kunnskapsministeren. Jeg har så mye å si om alt sammen, men denne uken har jeg ikke funnet overskuddet. Senga er det som alltid har ligget i bakgrunnen for meg dessverre.

Når jeg sier tomhet så bør jeg nok forklare hva jeg mener. Når de vonde følelsene får overtak hos meg er det vanskelig å komme seg utav det igjen. Prosessen må gå sin gang. Etter sorgens overveldende tak, kommer en periode med maktesløshet og tomhet. Jeg er ikke egentlig lei meg, men jeg orker liksom ikke forholde meg til verden rundt meg da den føles tom og meningsløs. Følelsene som har boblet opp til overflaten pleier å være som sanden inn i et glass. Godt pakket inn og plassert på en håndterbar plass. Istedet har det nå føles det som sanden i en hånd, helt uten kontroll. Og når sanden er rent ut er det tomt.

Hadde jeg hatt et relativt normalt liv hadde jeg lagt meg i senga i et par dager og kommet over det. Men i vår hverdag er det ingen mulighet for dette. Barna krever det de krever, alltid og uansett. Så jeg må konsentrere kreftene mine. Uka som har gått har jeg vært på kurs, sett på briller til pjokken, prøvd de, osv. Jeg har hatt veiledning i barnehagen og alt det i tillegg til de normale gjøremålene. Pga. lydsensetivitet må alt som lager lyd gjøres før barna kommer hjem, og også alt som forstyrrer for mye. Eksempler er vasking av gulver eller alt annet som krever at møbler må flyttes på.

Husarbeidet har lidd denne uka, da jeg må ta pause et eller annet sted. Jeg vet etter samtale med saksbehandler at omsorgslønnsaken min ligger på et skrivebord for godkjenning et eller annet sted inne i kommunen. Hvorfor denne siste delen tar så tid vet jeg ikke, men jeg er sliten av å vente. Jeg skal helt sikkert igang med enda en klage, og kjenner på følelsen av frustrasjon. Dette tar opp mye tankevirksomhet. Jeg klarer liksom ikke la det ligge.

Hodet er fylt, hjertet verker og kroppen føles tom. En merkelig, men velkjent følelse.

På fredagen hadde vi barnefri. Junior er i avlastning og tulla overnattet hos Mim. Vi dro til et vennepar og tilbrakte kvelden med å spille en lang runde Cards against humanity. Det var som om noen brukte hjertestarter på meg, og innen mandag morgen følte jeg meg mer som meg selv igjen. Jeg skriver “aldri” i helger, av flere årsaker. Når barna er hjemme har jeg ikke tid eller overskudd. Når de ikke er hjemme prøver jeg å vie livet mitt til ting som ikke har noe med autisme å gjøre. For å fylle på batteriet litt. Og en kveld med Aina og Tommy og bare surr og tull og verdens svarteste humor er ofte svaret på en god restart.

Så har det seg slik at dagene denne uka ikke på noen måte blir lettere. Jeg kommer til å skli inn i ventemodus og streve med å tenke på annet. Jeg kommer til å være på møter, kurs, ordne med briller, rydde og vaske hus. I tillegg skulle jeg gjerne begynt med litt trening og så videre… Alvoret i hverdagen starter på nytt hver dag, men jeg er tilbake igjen, etter en ukes fullstendig utladning. Klar til å gyve på politiske problemstillinger og ærlige refleksjoner over livene våre. Så får vi satse på at jeg ikke trenger en ny “nedetid” på en god stund!

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *