Autisme · Barn · Besteforeldre · Bursdag · Foreldre · Takknemlig · Tilrettelegging

Bursdag: Versjon 4 (eller noe sånt)

Da var vi igang igjen! Vi har prøvd mange varianter. I år tenkte vi at det var på tide å prøve noe helt nytt. Junior har 7 års bursdag og vi ville prøve å ha vennebursdag for første gang. Men vi møtte på en liten utfordring. Lillesøster… Med andre ord, ikke så liten i det hele tatt…

For andre familier er det helt naturlig at søsken er med i vennebursdagen til søskenet sitt. Noen slutter etterhvert som de blir eldre selvsagt, men det er få på alderen der mine 2 er som ikke er i hverandres bursdag. Spesielt siden de kanskje også er på et lavere kognitivt nivå enn sine jevnaldrende. Problemet oppstår når vi er ganske sikre på at en bursdag (tilrettelagt selvfølgelig) i Eventyrfabrikken kan være helt toppers for junior, men drepen for tulla. Så vi tok et valg om at lillesøster ikke fikk være med på bursdagen til broren… Samvittigheten var råtten på forhånd, men vi holdt oss til avgjørelsen. Og gudskjelov for det.

Vi satte igang med første nivå av tilrettelegging. Jeg snakket med skolen og fikk greie på hvem junior pleier å leke med på skolen. Jeg visste at vi ikke kunne få til for mange tilstede i bursdagen, så vi ville være sikre på at de han fikk ha med seg var de han lekte best med. Dermed skrev jeg en invitasjon til de barna og skrev en ekstra tekst på baksiden av hver invitasjon med informasjon om hvordan vi skulle løse dette. Siden de som ble invitert også går på samme spesialavdeling visste jeg jo at noen diagnoser var det jo på disse barna og. Jeg ba om at ingen av barna skulle tvinges til noen ting. At hvis ikke bursdagssang gikk for en eller flere av deltakerne, så droppet vi det bare. At alle kunne komme og gå inn på piratrommet når som helst!

Tilretteleggingsnivå 2:

Min kjære far tok med seg tulla og lettet en enorm byrde for oss. Jeg vet at “moffa” er kjempegøyal og derfor kunne jeg ihvertfall føle meg litt mindre fæl som sendte henne bort.

Tante ble engasjert for å følge junior rundt. Både jeg og pappa er for store til å passe gjennom en god del av stedene vi måttet komme oss gjennom for å kunne være ledsageren hans. Heldigvis er tante Aurora lett og flink og vet godt hva junior trenger av oppfølging.

Eventyrfabrikken var kjempegreie. Siden jeg var tydelig på diagnosen og vanskene til junior gikk de fint bort fra regelen om minimum 8 deltakere og var kjempevillige til å gjøre det så hyggelig og billig som de kunne for oss.

Tilretteleggingsnivå 3:

Vi kom en time før bursdagen. Jeg kjenner sønnen min, han trenger tid på seg før han kan sette seg ned å spise og synge og sånt kjedelig tull. Så innen folk kom var junior allerede god og svett i luggen, og tante hadde fått litt trening i hva hun burde se etter i forhold til behovene hans. Dermed var vi klare når de andre barna kom. Vi fikk han ikke helt bort til barna når de kom, men de fant hverandre inni der og fikk løpt sammen en god halvtime før maten kom.

Selskapet gikk over all forventning. Ungene satt som små prester og spiste maten sin. De var stille og rolige, sang for junior og ventet rolig mens han åpnet pakkene sine… Vi andre var stumme. Junior var, som jeg hadde forutsett, ivrig etter å komme seg ut igjen og heldigvis hadde jeg planer for dette. For de andre var ikke ferdige å spise, og kaken var ikke i nærheten av å være skjært opp innen han ville ut igjen. Så jeg lot han pakke opp pakker sakte. Han måtte si tusen takk til hver av de som var kommet. Jeg ventet mellom hver gave for å se hvor lenge han var opptatt av gaven, før vi gikk til neste. Når det var tomt for pakker, sang vi sang og helt til slutt satte jeg på en timer for å demonstrere til ham at han måtte vente så lenge. Alt med tanke på å gi de andre tid til å bli ferdig. Junior var ikke i spisehumør nemlig, han ville bare leke.

Innen det hele var over satt alle barna å ventet på timeren… Når det endelig ringte forsvant alle lykkelig ut og kastet seg igang med lekingen igjen:

Jeg var så rørt. Og det var tante Aurora og. Hun kunne fortelle om hvordan de andre som var der fulgte etter henne og junior og de koste seg så. Utvekslinger av “du er bestevennen min” florerte så tøffe tante måtte tørke rørte tårer opptil flere ganger. Og når hun gjenfortalte det var både jeg og pappa ganske våte i øyekroken også. Tenk at vår lille gutt har fått gode venner som gjerne vil være med ham!

Det eneste jeg helt hadde glemt i det hele var godteposer… Men det skal jeg få til neste gang <3 For dette må skje igjen! Uten tvil!!

Vel hjemme ble gavene vel tatt imot, også av lillesøster:

En gave de til og med klarer å dele på og leke sammen med uten at det går galt med det første! Vennskap ble styrket både ute og hjemme denne gangen!

Så tusen takk til mammaene og pappaen som kom i bursdagen med barna sine! Dere gjorde en suveren bursdag enda bedre. Tusen takk til Mim som dukket opp med sjokoladekake til store og små! Og tusen takk til tante Aurora som gjorde en helteinnsats for at junior skulle vite hva som var forventet av ham, passet på at han ventet på de andre når de ville være med og sørget for at han var der han trengte å være når han skulle!

Mitt råd etter dette: Prøv! Det går på trynet mange ganger, men så plutselig får barnet ditt og du en opplevelse som gjør alt strevet verdt det! <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *