Autisme · Barn · Foreldre · Takknemlig · Tilrettelegging

Det krever en landsby…

Du har vel hørt uttrykket: “Det krever en kvinne å føde et barn, men det krever en landsby å oppdra det!” Med barn med ASF eller andre utviklingsforstyrrelser burde det vel egentlig stå at det krever en kommune/nasjon. En landsby er litt lite i grunn.

Den største ironien her er jo at de fleste opplever at når barna krever mer og mer, forsvinner de fleste av de som kunne hjulpet til. Det er helt vanlig at nettverket blir mindre desto vanskeligere det er å ha barnet…

Men her i huset er det mye som skal til. Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan en familie hjelper hverandre. Om enn ikke alltid på den måten som synes, men som allikevel varmer hjerteroten til mange vil jeg tro. For i den nærmeste familiekretsen er det masse hjelp å få her i Annerledesfamilien.

Når det gjelder besteforeldre har vi litt mindre tilgjengelig enn vi skulle ønske. Lars sine foreldre bor i Bergen og er dermed ute av stand til å hjelpe til. Derfor er jeg igrunn litt glad for at mine foreldre er skilt og funnet seg nye partnere. Dette gjør at vi egentlig har 2 sett besteforeldre som bor her. Jeg trodde aldri jeg skulle være glad for at foreldrene mine ble skilt, men det er jeg altså.

Pappa (moffa) har funnet seg en ny flott dame med et godt hjerte. De er aktive og tar gjerne med et av barna på tur. Jeg har heller ikke hørt nei når jeg har spurt om barnevakt for en av de små. Og jeg vet jeg får hjem en unge som har blitt tatt med på lang skogstur med grilling og glede, og massevis av lek og kos både på tur og når de er hjemme.

Mamma (Mim) og mannen (Bess) er de eneste jeg tør å overlate begge barna til. Det krever ufattelig mye å ha 2 med ASF sammen og mamma har jobbet med ungdommer med autisme i mange år. Hun har tilrettelagt hagen sin slik at den er inngjerdet og med sandkasse, huskestativ og basseng. Her er sommerparadiset til ungene mine.

Tante Aurora stiller opp og leker og hjelper til alle steder hun kan. Denne 14 åringen gjør alt <3

Tante Kate og onkel Terje med 2 barn og onkel Eivind og tante Miriam med ett barn er de som bor i nærheten. Disse tantene og onklene gjør det de kan. For det å ta med seg mine barn som krever 1 til 1 går ganske enkelt ikke. Men det å dukke opp på alle tilstelninger med holdninger om at de svakeste skal ha plass og forståelse for rare tilrettelegginger og hastige utganger gjør en verden av forskjell. Min bror Terje sa en gang: “dine barn gjør mine barn til bedre mennesker” i den mening at min kjære nevø og niese fikk lære å ta hensyn og lære at det fantes mange typer mennesker der ute og alle er like mye verdt, selv når de gjør ting som er “uakseptable”.

Alle disse 4 voksne er også alltid klare på at Mim og Bess må prioritere å passe mine 2 fordi det er så få som kan det. Så når min kjære mor sier at hun ikke kan passe mine nieser og nevøer like ofte, fordi mine to må kunne komme på besøk litt plutselig om noe skulle ha skjært seg hjemme er det ingen som sier et vondt ord. Når onkel Eivind og tante Miriam lar mine 2 komme borttil babyen deres med full tillit til meg og Lars om at vi ikke hadde latt dem gå bort hvis vi var redde for sikkerheten til den lille, ja da blør hjertet mitt. For man kan si hva man vil, det er ikke lett å stole på meg når barna virker så uforsiktige. Men jeg vet at når min, ellers så voldsomme sønn, kommer i nærheten av småbarn, blir han vannvittig forsiktig. Og mens jeg står og ser at junior stryker babyen forsiktig over hodet mens han sier “så søt”, så legger jeg merke til roen til tante som er helt overbevist om at dette går bra. Jeg er ikke sikker på at jeg hadde vært like rolig!

For meg er bidraget min familie gjør for at barna mine skal få en best mulig oppvekst gull verdt. Og med dette innlegget ville jeg vise at jeg ser og føler alle de små ofrene som blir gjort rundt meg og mine. For istedet for sjalusi og frustrasjon er jeg omgitt av folk som er glad i meg og mine og setter behovene til den lille familien min over sine egne. Og for det er jeg EVIG takknemlig <3

Vi er kanskje ikke så mange som en hel landsby, selv om vi absolutt kunne trengt en! Men det er nå en landsbystørrelse på hjerterommet ihvertfall!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *