Autisme · Barn · Støttekontakt · Takknemlig · Tur

Ode til støttekontaktordningen!

Vi har vært kjempeheldige! Vi søkte og fikk innvilget støttekontakt til junior. Det hele gikk raskt for seg og en kjempeoverraskelse fulgte. En hverdagshelt bestemte seg for å melde seg hos kommunen som støttekontakt! Camilla heter hun, og av en eller annen grunn så hun på sin tid og bestemte seg for å donere deler av den til å ta vare på en liten gutt 3 timer i uken.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om prosessen slik at de som skal igang med dette etter meg kan lese litt om det på forhånd!

Først søkte vi om støttekontakt gjennom kommunen. Siden han er så ung, snakket jeg med SAF først for å finne ut hva saksbehandleren der syntes om å få igang denne ordningen. Hun var klar på at dette var en god ting for gutten vår og at det ville være nyttig for ham å få noen andre enn bare oss å forholde seg til på jevnlig basis. Med dette som bakteppe kastet vi oss igang med søknaden.

Vi var deretter så heldige at saturnvegen (det er dem som har med organiseringen av dette), ringte med beskjed om at noen gjerne ville være støttekontakt og dermed traff vi Camilla på møte der først. Vi fortalte henne det vi kunne om pjokken vår og hun fortalte litt om seg selv!

Dermed var det hjemmebesøk. Camilla kom til oss, men junior var ikke veldig opptatt av henne. Jeg skjønte ganske raskt hva det var som skjedde. Han så ut til å tro at det var meg Camilla var på besøk hos. Og det er jo ikke veldig rart egentlig. Voksne damer er jo som oftest hos oss for å besøke meg og ikke ham!

Til min store glede oppførte barna seg eksemplarisk mens Camilla var hos oss. Til min noe større frustrasjon, ville ikke junior bevege seg bort fra nettbrettet. Hadde det ikke vært for at Camilla var der og vi prøvde desperat å få besøket til å bare være positivt hadde jeg bare tatt det fra ham og tatt kampen. Men jeg ville ABSOLUTT ikke skape noe negativitet med besøket i det hele tatt. Jeg fikk lokket ham bort ved å bygge litt lego med ham, men han gadd ikke se på Camilla stort i det hele tatt.

Under besøket bestemte jeg meg for at dette ikke kom til å gå på denne måten. Og om enn jeg kjente suget i magen med en gang jeg tenkte på det, visste jeg at det var det eneste riktige. Jeg foreslo for Camilla at hun skulle ta han med seg alene allerede neste gang. Min tanke er selvsagt basert på erfaring. Han er vant til at det er flere mennesker som er sammen med ham gjennom avlastningen og så lenge jeg er i rommet, forstår ikke han at han kan relatere til de andre tilstede… mamma er jo der! Camilla sa seg straks villig, og jeg synes hun var kjempetøff som gjorde det! Tross alt er det litt av en ting å bli utfordret med. Men jeg kjenner sønnen min, den planlagte aktiviteten er å gå tur i skogen, og min lille engel er fantastisk å ha med på skogtur. Jeg var helt overbevist om at dette ville gå fint!

Og akkurat som forventet, når de kom hjem på fredag forrige uke var han svett og lykkelig. Det viser seg at Camilla har en liten hund som kom fint overens med min lille fantastiske gutt. Og som den lille maskinen min han er, hadde han gått langt og vel og koset seg glugg ihjel. Han og hans nye venn hadde allerede begynt å lære hverandre å kjenne på en god måte! Vi gleder oss over å ha fått en ny god og trygg voksenperson inn i livet til vår lille autist <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *