April · Autisme · Barn · Bleier · Foreldre

Familieselskap – Konfirmasjon

Jeg får nesten starte med å beklage for manglende innlegg. Det har vært en heftig april. Mellom barn hjemme, oppussing av bad, ferier som skal planlegges og fullføres og start av ny bleieslutt på eldstemann har det ikke vært rom for stort. Senebetennelsen i begge skuldre er tilbake for alt den er verdt og jeg orker nesten ikke skrive med mindre jeg akkurat har tatt smertestillende.

Jeg var så heldig at jeg fikk sneket meg ut for å se på lillesøster konfirmere seg i noen timer istedet for å hjelpe mannen med bleiesluttregimet. Det går egentlig nesten ikke ann å forvente at  noen skal kunne ta seg av 2 “en til en” barn alene til vanlig, så da ble det en kortere tur i selskap enn jeg kanskje kunne tenkt meg, men det ble heldigvis pause på en av oss voksne.

Det er lenge siden jeg var i kirken. Når jeg var tenåring var jeg ganske aktiv i kirken. Jeg gikk i kor, var konfirmantleder, ja i det hele tatt. Det får noen til å lure på om jeg var kristen, men det er et svært komplisert spørsmål. Jeg tror nok ikke på gud, men jeg fant venner og samhold i kirkesammenheng og for meg var det veldig viktig. Det betydde også arrangementer i koret, overnattinger og til og med en ukestur til Tyskland den gangen. Jeg vet ikke om jeg trodde på gud den gangen, men jeg vet at jeg fant mang en venn i huset hans. Og til og med en ektemann. Det var her jeg og Lars traff hverandre. Og når jeg nå satt og så på presten jeg selv kan huske kom til eidanger med datteren og kona som konfirmerte lillesøsteren min, kjente jeg meg litt hjemme igjen. Sangene går som de pleier, rytmen i gudstjenesten er som den alltid har vært. Rune (presten) var like morsom og jovial som han alltid har vært.

Noen forandringer var det dog, og jeg lo litt av meg selv som ikke har funnet utav dette før. Det ble ikke utdelt noen salmebøker for tekstene på salmene ble prjoisert rett på veggen!

Ikke var det noe program heller. Noe forvirret over manglende papirlapp med informasjon på, satt jeg og skammet meg litt over hvor analog jeg kan være!

Tydeligvis er det også blitt slik at man har sluttet helt å synge i kirken. Mange sier ingenting, synger ingenting og uten salmebøker til å bla i så gjør de heller ikke noe med hendene. Man ser faktisk ut til å ha sluttet å mime også, som jo er en hyggelig tradisjon! Dermed har de ansett det som nødvendig å anskaffe noen til å synge i kirken(!) for å hjelpe oss kjipinger!

 

Rune fikk meg til å le, men under de mer tradisjonelle delene av gudstjenesten, ble jeg sittende å se på en familie på 4 med små barn. Barna var på alder med mine, og jeg kjente på hvordan jeg ikke hadde mulighet til dette med mine barn. Kanskje ikke fordi det å gå i kirken er det som er viktig for meg, men heller den evige påminnelsen på at dette ikke er for min familie. Begge mine protesterer med hyl og spark hvis de må høre på andre synge uten å ha forhåndsbestemt hva de skal få lov til å nynne seg lavt mellom. Det verste den lille karen til dette paret gjorde var å legge seg ned i midtgangen og slappe av. Hadde det vært en av mine, hadde vi nok funnet dem slenge fra taklampene. Hvis jeg i det hele tatt hadde fått ungen inn døren. Det siste halvåret har junior tverret rundt og gått den andre veien hver gang vi er på vei inn i rom med “for mange” folk. Jeg er ikke sikker på hvor mange er for mange, men jeg er aldri i tvil når det skjer!

Etter kirken bar det ut i selskap, og mens den ene rørende talen etter den andre utspant seg, ble jeg sittende å tenke på hvordan dette kom til å bli for oss når den tid kommer. For å unngå mest mulig tanker, tok jeg den nyest ankomne niesen min og gikk tur med henne både lenge og vel. Det var deilig å få tid til henne. Det er som regel ikke tid til noe annet enn å gi en kjapp kos når mine små er med, for jeg må alltid passe på. Og kunne gå med en gang noe skjer. Den andre niesa mi fikk jeg også huket tak i å bært rundt. Skuldrene mine verket, men jeg brydde meg ikke. Det var så godt å ha litt tid til dem. Min eldste niese og jeg snakket litt om hvorfor tulla og junior ikke var med, og det var morsomt å høre den lille jenta veslevoksent være enig og “forstå” hva som var vanskelig. “Tulla og Junior har sånn tisse greier som gjør at de ikke klarer å være i selskaper og sånn” hadde hun sagt til moren sin dagen etterpå. Heldigvis skjønte vi godt at hun snakket om “auTISme” 🙂

Det var en hyggelig dag, og lillesøster koste seg stort. Hun er ei jente vi er stolte av da hun har kommet uendelig langt her i verden. Hun er fosterbarn hos min mor og kommer ikke fra den enkleste bakgrunnen. Dermed må jeg si at jeg er enda mer imponert over hvor langt hun har kommet. Hun er også blitt mine barns beste venn og støtte opp gjennom. Vi skylder Aurora mye i form av hjelp med de små. Hun blir aldri overlatt alene med dem selvsagt, men det er jaggu godt å ha noen som kan hoppe i bassenget med dem eller ta en tur på trampolina! Hun takket meg spesielt i talen sin for å være støtte og hjelp for henne og jeg ble rørt over hvordan hun dessverre tar det jeg gir som noe unormalt. For meg er det bare det minste man skal kunne gi sine kjære. Hun er en del av familien nå!

Det var egentlig en lettelse å dra. Jeg har en åpen profil og svarer så gjerne på spørsmål. Faktisk blir jeg mer bekymret om folk ikke spør når de treffer meg. Jeg vil at ting skal snakkes om, at verden til autisme skal være åpen for at andre skal lære. Men det er tungt å lære bort. Det kan være tøft å svare på spørsmål, for selv om jeg gjerne vil fortelle og hjelpe til økt forståelse, er det mange følelser med i disse samtalene og mye av informasjonen som blir etterspurt er virvlet inn i tøffe fremtidsutsikter. Når jeg da kommer hjem er jeg tømt for energi og litt lettere nedfor. En bitteliten nedetidsperiode den dagen pluss en til. Men så spretter jeg på bena igjen og kaster meg over neste utfordring. Nå skal vi til legen for å sjekke om junior har noen grunn til at det ikke funker å slutte med bleie. Kanskje det er noe fysiologisk. Jeg vet at jeg satt halvannen time i telefonen på mandag morgen ihvertfall, og da vet jeg enda ikke om jeg har fått time til legen, for der er det ikke svar å få. Har jeg ikke hørt noe før i morgen, får jeg purre på dem. Hverdagen triller avsted!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *