Autisme · Barn · Foreldre · Helsevesenet · Skole · Tilrettelegging

Narkose og tannbehandling

I går var dagen her. Junior har hull i tennene og etter å ha prøvd alt, og jeg mener alt, måtte vi til narkosebehandling. Vi har gått til tannlege 7-12 ganger i året siden han begynte hos tannlegen. Vi har trent på å åpne munnen, telle tenner, pirke litt på tennene… men der stopper det. Hver gang! Lyden av boret sender junior inn i full panikk.

Deretter prøvde vi beroligende. Først var det et styr uten like da man kan få flytende beroligende hos tannlegen, men ikke noe annet. Junior spytter ut alt som ikke smaker godt… og det er mye han regner som ikke godt. Jeg er tøff på mye og er ikke imot tvang når det gjelder medisinske prosedyrer, men å prøve å tvinge en unge til å svelge er ikke på lista over hva jeg er villig til. Forklaringer på hva som skal skje er ikke vanskelig å gi, men vanskelig å få ham til å forstå. Uansett hvilket middel jeg bruker for å få ham til å forstå er det ingenting som får ham til å svelge.

Vi hadde vikarlege i denne perioden og det er første gang jeg fikk bevist hvor vanskelig det er med barn som mine og en lite forstående lege. Siden tannlegen av en eller annen grunn ikke kunne skrive ut beroligende av noe annet slag enn flytende (visstnok noen nye regler), var legen vårt eneste valg. Først var jeg hos legen og spurte pent. Når hun prøvde å si nei, spurte jeg hva hun synes var best. At vi holdt ham fast og tvang opp munnen hans eller beroligende. Ja, eller narkose da… Hun ga seg, men ikke uten at jeg nesten fikk hjerteinfarkt av hvor utrolig dårlig forståelse det var hos denne legen. Heldigvis er vår vanlige lege på plass igjen.

Når vi prøvde beroligende, ble vi sjokkert. Null reaksjon på beroligende. Etter den kampen med legen om dette tullet, reagerte han med et gjesp og såvidt litt utvidede pupiller. Tannlegen kunne fortelle at dette ikke var helt uvanlig. Funksjonshemmede hadde jevnlig forminsket effekt av denne typen midler… Skremmende og frustrerende.

Så da var det narkosekø. Og når jeg sier kø var ikke det tull. 6 måneder på venteliste med mindre det var akutt. 5 måneder var gått før jeg ringte med beskjed om at dette begynte å gjøre vondt for pjokken vår. Det tok fortsatt et par uker før vi fikk innkalling.

Så var det forberedelser til narkose. Bilder av sykehus. Sykehusseng. Dette har vi gjort tidligere, med blandet hell. Jeg bestemte meg for å ikke forberede før samme dag. Og jeg brukte bare ord og ikke bilder. Så altså, helt motsatt av det de anbefaler. Men vi opplever jevnlig at kampen begynner tidlig hvis forberedelsene kommer tidlig. Junior, i motsetning til søsteren, er egentlig ganske fornøyd med å få beskjed kort tid før. Vi tok med nettbrett, favorittleker og drikke og sjokolade til etter behandlingen.

Junior tuslet med mamma og pappa inn på sykehuset. Han la seg fint i senga, lot meg bytte skjorte og la seg å så på nettbrett. Dette er ikke første runde på sykehus for pjokken. Han har operert inn og senere ut dren. Han har overnattet på sykehus med overvåkning for å finne utav søvnforstyrrelser og han har besøkt meg på sykehus flere ganger. Han vet hva sykehus er og hva som forventes av ham. Jeg ble igrunn overrasket over roen han utviste.

Sykepleiere og leger var heldigvis forståelsesfulle. Vi la ikke inn pvk før han sov. De virket også lettet da vi var rolige og klare på at vi må tvinge litt for å få dette til skikkelig. Vi trillet ham inn til tannstua og han satte seg opp på benken som han fikk beskjed om. Vi hadde fortsatt med nettbrettet. Når han lå på benken og alle var klare, tok vi det fra ham, og holdt ham fast idet de satte på ham masken. Jeg strøk ham over håret og fortalte ham at alt kom til å gå fint, at vi var der og vi var glad i ham. I noen sekunder så jeg han var redd. Dermed begynte gassen å ta effekt, og jeg så han forsvant. Jeg slapp ham ikke før jeg var sikker på at han var borte, og jeg strøk ham på panna og kinnet hele tiden. Jeg pratet rolig og sa han var trygg helt til anestesilegen sa han var helt borte.

Deretter gikk jeg og pappa ut og holdt hverandre i hånda. Vi hater følelsen begge to. Narkose er vanskelig for oss voksne også. Det er tredje gang jeg er med ham inn i en situasjon som dette, og det blir ikke siste. Jeg kommer nok til å være med ham inn til narkosebehandlinger så lenge jeg lever. Noen må jo stryke på ham og forsikre ham om at det går bra!

Når han kom ut var det kampen om å unngå at han bet seg i tunge eller kinn. Det klør og er vondt inni der. Bedøvelsen går ut og alt føles rart. Det er vanlig at barn og funksjonshemmede biter seg i kinnet eller tungen i denne prosessen fordi det er så rar følelse. Pappa endte med mye av den jobben, for selv om han kunne ta seg fri fra sin jobb i går, kunne ikke jeg det. 2 ansvarsgruppemøter skulle holdes, og en av dem var om skoleovergang for tullemor. Rektoren fra nærskolen skulle komme på møtet, jeg kunne ganske enkelt ikke avlyse. Så jeg dro fra dem, med hjertet i halsen, for jeg vet han ville ha meg der, for å dra på jobb. En jobb jeg aldri kan sykemelde meg fra. Jobben med å være mine barns hardeste kriger, og beste forsvarer. Mamma.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *