Autisme · Barn · Foreldre

Den usynlige jobben.

Vi gjør alle masse jobb i det daglige som er helt usynlig. Det er å finne frem klær til barna, lage saft, middag, støvsuge, sette i oppvaskmaskinen osv. Det er først når man ikke har gjort det, at disse tingene blir synlig. Når barna er små, har vi mye å gjøre vi foreldre. Vi må bære, vaske, mate, hjelpe til med de minste ting. Men hva skjer når disse tingene skulle stoppet? Hva skjer når du skulle kunnet si: “Gå å dusj, husk å vaske håret med balsam også!”. Hva skjer når morgenstellet på en 1 åring fortsatt må gjøres når barnet er 7?

Når ungene mine var små var det stor forståelse for at det ikke var like lett å holde det helt ryddig hele tiden. Og siden jeg har en god familie, er det ingen som kommenterer hvis de kommer og ser at jeg helt klart burde brukt tiden med en mopp istedet for bloggen. Fordi de vet at bloggen gir meg en mening utover å være “mamma til handikappede barn” som av og til kan være svært kvelende for psyken. Men jeg satt her og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde fått gjort nok husarbeid, selv om jeg følte jeg hadde vært på bena hele dagen! Hvordan kan det ha seg?

Det viser seg at i løpet av en dag har jeg  og pappa blandet saft 2 ganger, helt oppi 13 glass, hentet kopper i skapet når de små skulle ha første runde, smørt 12 brødskiver som alle var delt i 4, helt oppi 2 glass melk, pusset tenner, skiftet 8 bleier, byttet klær på ungene fra topp til tå 3 ganger, vasket gulvet på badet etter uhell en gang, hentet popkorn, delt opp 4 pølser og blandet de nøye inn i den dustete posepotetstappen, funnet riktig video på youtube 5 ganger, funnet riktig film på tv 2 ganger, skrudd på og av alt av elektronisk utstyr, sittet og sett på hopping på trampolinen i 50 minutter over 4 ganger (det tok ikke lange tiden før det gikk galt på den trampolinen i dag…) tatt fra dem pleddene 2 ganger fordi de prøver å kvele hverandre med dem… og der gikk mammas vase i gulvet….Og en uendelig mengde andre små ting som jeg må ordne for dem. Finmotorikken er ikke som den skal, smerteterskelen er skyhøy på den ene og han er altfor uvøren, mens søstra gråter falskt med en gang broren tar på henne. Siden han er så hardhendt innimellom må vi ha øyene på dem hele tiden.  Og da er ikke rydding, søvn eller alle bildene som vises før alle aktiviteter tatt med i beregningen. Eller den uendelige mengden med emosjonell hjelp de trenger når noe ikke har gått som de ville og utbruddene kommer som perler å på en snor.

Møteaktivitet tar minimum 1 time i uka. Alle legebesøk, tannlegebesøk og øyelegebesøk krever 2 til en. En til å hjelpe og veilede barnet og en til å snakke med legen. Alle disse besøkene skjer mye oftere enn hos normaltutviklede barn. For vi må trene. På alt! Soving skjer litt om natten og når litt når barna er på skole eller barnehage. Timene strekker ganske ikke til… jeg sitter tilnærmet aldri 5 minutter i sofaen fordi noe må ordnes. Et barn må ha tilsyn, et må skiftes på, noen er tørste eller sultne og når de skal leke må vi stå ved siden av å passe på at ingen skader noen!

Jeg burde trent. Og spist mindre. Og ihvertfall spist mindre sukker. Og jeg skulle tatt utav oppvaskmaskinen, og benken er ikke tørket på altfor lenge. Når jeg sitter her og tenker blir jeg usikker på når sofaen ble støvsugd sist… det må jeg ihvertfall få satt på lista mi denne uka! Jeg er glad jeg får overnattingsbesøk snart, for da får jeg gjort skikkelig rent! Da skyves det plutselig opp på toppen av lista nemlig, ikke at jeg noen gang kommer helt i land med den vaskingen heller, men da sover jeg heller mindre 😉

Som det er lett å se, er det mye å gjøre i løpet av en dag! Vi har for få armer de fleste dager, men du lærer noe utrolig viktig i prosessen. Jeg er så heldig at jeg MÅ velge bort å rydde og vaske hele tiden og bruke tiden på barna mine. Og hvis vi får en pause bruker vi tid på hverandre. Jeg har et flott ekteskap, fantastiske barn som jeg får tilbringe masse tid med. Det eneste jeg egentlig ville endret er typen tid jeg bruker på dem. Fordi stell og oppfølging tar så mye tid, er det ikke så mye tid igjen til lek og morro. Det er det jeg ønsker meg fra fremtiden: Gi meg mer tid til å leke med dem! La dem lære det de trenger slik at vi kan være sammen på en morsommere måte!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *