Hos annerledesfamilier er man på mange vis veldig offentlige familier. Veldig mange fra det offentlige er inne hos dem i større eller mindre grad. Her hos oss er alle instanser jeg kan tenke involvert i vårt liv på et veldig personlig plan. Hjemmebesøk og observasjoner av samspill mellom oss med barna har vi måttet gjennomgå pluss et ukjent antall generelle observasjoner selvsagt. På møter må de mest personlige og av og til pinlige sannheter på bordet for å få til best mulig løsning for barna. Vi voksnes komfort er helt nederst på prioriteringslisten. Dette er mildt sagt utmattende.

Samtidig er dette den eneste måten «brukeren» kan få den beste mulige behandling og oppfølging på. Samarbeidet er essensielt og nødvendig. Og desto bedre samarbeidet er, desto bedre tjenester får du. Eller enda viktigere, desto bedre tjenester får barnet ditt.

For oss foreldre er det viktig å finne balansen. Og la meg være ærlig, balansen er nesten umulig å holde hele tiden. Balansegangen mellom å sette kravene og ikke gi seg på dem, samtidig som man ikke kritiserer, dømmer eller fremmedgjør de du setter kravene til. Et godt eksempel er meg og saksbehandleren min i kommunen. Jeg har grått og kjeftet, jeg har sagt akkurat hva jeg mener om systemet, og også hva jeg synes om det som er skrevet av henne. Samtidig som jeg anerkjenner at hun også sitter med sine sjefer og regler. At det de jobber med der nede er en vanskelig situasjon, og jeg sender henne en god jul mail som avslutning på året for å minne om at ikke alt er dustete.

Grunnen er enkel. Jeg og min saksbehandler må kunne snakke sammen helt åpent og ærlig, men vi må også kunne samarbeide. Og hvis jeg ikke finner sånn nogenlunde utav det med henne, ender jeg med en ny kontaktperson, og det er ingen garanti at man får noen som er bedre enn forrigemann! Faktisk er det ofte sånn at nestemann er litt skeptisk når man ender med så dårlig samarbeid med en av hans/hennes kolleger. Og da er jeg like langt…

Og enda viktigere er det med andre i livene våre. Avlastning for eksempel. Skal man få avlastning til å fungere er samarbeid med avlaster utrolig viktig. Det samme gjelder støttekontakt, barnehage, skole osv.

Så hvordan står man på kravene og allikevel ikke fremmedgjør personene du må samarbeide med? Det starter med å skille sak og person. Når de snakker om manglende ressurser så hjelper det ikke at du går løs på dem om at det er de som er problemet fordi de ikke er villige til å frigjøre disse ressursene. Selv om det kanskje er sannheten. Nøkkelen ligger i prøve å fremprovosere en godvilje. At man slår fast at barnet trenger de ressursene, og hva kan man gjøre da? Barnet har det jo vondt. Prøv vinklinger som ikke får den andre til å føle seg liten. Unngå kritikk så langt det lar seg gjøre, og må du kritisere bør det være et mål å holde det upersonlig. Det aller beste hadde vært om vedkommende ØNSKER å hjelpe. Ikke føler seg angrepet som uvillig.

Så må jeg også si, at i det store tannhjulet er det mange mennesker, og noen av disse er det umulig å finne fellesgrunn det med. Og en kan godt si det er den andre sin skyld, eller det er din skyld. Det kan være kjemien, det kan være omgivelsene. Uansett hva som er skyld i at det ikke fungerer med denne personen er uviktig. Da må man se om det er muligheter for å bytte og heller begynne fra bunnen av. Så lenge en føler seg trygg på at du har gjort det du kan for å få dette forholdet til å fungere, er dette som er den beste løsningen.

Personlig har jeg måttet kjempe med flere instanser for å få det vi har hatt behov/rett på. Og vi har ikke vært redde for å si hva som må til for å dekke de behovene. Men jeg kritiserer dem ikke offentlig, jeg passer meg fra å bli personlig når jeg snakker med dem, og som oftest klarer jeg å holde balansen. Det hender det kommer et ben på utsiden av linjen for å støtte meg opp og komme meg på plass igjen, men de rundt er nå vant til meg og vet godt at jeg ikke mener å være vanskelig. Samtidig er det jeg og pappa som må kjempe for å holde alt på plass slik at barna har det best mulig overalt. Vi feiler alle, men med gode samarbeidsforhold i bunnen, får man litt slingringsmonn for dårlige dager.

Så lykke til med deres samarbeidsforhold. <3 Hva gjør vi ikke for disse barna 😉