Autisme · Barn · Kommunen · Skole · TV

Å ha barn med autisme på TV!


Alle bildene i dette innlegget ble tatt av Journalist Anne Lognvik for NRK

Dagen var svært uvanlig. Allerede på morgenkvisten begynte meldingene å tikke inn. Jeg tenkte for meg selv at selv dette er en innvirkning fra autisme. Hvis ikke det hadde vært for denne diagnosen, og livsstilen den fører med seg, hadde jeg aldri gått til noen avis. Så gøy er det IKKE å se mitt overvektige selv på bilde! Men junior var rimelig vakker der han sto da! Jeg er stolt over hvor flott han er! Og sånn en pen gutt… men det er kanskje mammaøynene som legger på ett ekstra filter her.

Meldingene var positive, folk ønsket å gratulere, si hvor stolte de var, støtte i bøtter og spann! Jeg var overveldet.Mildt sagt! Forside og dobbeltside inni hadde jeg ikke ventet meg. Men enda mindre hadde jeg ventet meg det som deretter kom:

Telefonen ringte, Ukjent nummer… Jeg tenkte ikke engang på muligheten for at flere journalister kunne være interessert. Men det var en altså journalist… fra NRK! Når hun introduserte seg på telefonen var det eneste jeg hørte: “NRK!” Og det neste jeg hørte: “komme å filme dere”. Jeg gikk stammende inn til mannen min, prøvde å få ut at de ville komme fra TV. Mannen kikka på meg, i tydelig vantro! Så tok han seg sammen og sa: “Ja ok, når da?”. Hjertet mitt hamret… dette svaret visste jeg ikke ville bli superpopulært: “Nå?”. Hvis jeg trodde jeg visste hva vantro blikk var før, så har det nå fått en helt ny definisjon! Han svarte egentlig aldri, men jeg hørte meg selv si ja til henne og jeg begynte å forklare hvor vanskelig det KUNNE bli med barna.

Telefonen var lagt på, mannen stirrer fortsatt! Noen minutter går før vi begynner. Rydde bort alt ungene har kastet rundt i stua, det er lørdag formiddag… vi har jo ikke akkurat ryddet for TV besøk!!! Du vet den tonen par får etter noen år, den “jeg er veldig glad i deg og synes vi skal gjøre dette, men akkurat nå er jeg irritert på deg allikevel!”. Den ble jeg minnet på hvordan er;)

Garderobevalg… jeg har masse smykker, og mens jeg står å velger meg ut ett, står tulla der og kikker på. Hun sier noe som ligner på prinsesse… magen min får sommerfugler og øynene tårer. Jeg finner det mest “blingete” smykket jeg har og tar det på henne. Hun skinner av glede og gjentar ordet, denne gangen om seg selv!

Så står journalisten der i oppkjørselen vår… Jeg tenker på hvordan grunnmuren burde vært malt av en eller annen grunn. Slår fra meg tanken (rekker liksom ikke ordne det nå), og hilser på henne. Anne het hun (samme som mammaen min, dette må da være ett godt tegn), og var heldigvis en svært behagelig person.

Hun filmet masse, og som jeg forutså, stresset til barna gikk gjennom taket. Noe av episoden har mange av dere allerede sett på Nett TV. Det er nemlig ikke sånn at når vi får besøk av TV så kan vi være ekstra strenge med barna og forvente at de oppfører seg. Nei, her må vi være obs på alt og prøve å avhjelpe stresset så godt som mulig. Så når tulla begynner å gråte, må junior få øreklokkene sine, og når intensiteten når ett visst punkt, må de skilles. Sånn er det her i huset med det rare i!

Jeg må dessverre innrømme at med NRK med kamera i stua, var jeg ikke på mitt mest observante. Jeg pleier å høre eller se når det nærmer seg ett kokepunkt for en av dem. Vi satt nå der å pratet, og plutselig kastet junior en dinosaur på ett glass med jus så det fløy gjennom rommet. Småpinlig, men samtidig tenker jeg at dette er en del av hverdagen vår! Dette kom ikke på tv så jeg, og det er like greit. Jeg var allikevel veldig glad for at de valgte å vise litt om hvordan ting er her i huset. “Awareness for the win”.

Stresset var selvsagt ikke over når journalisten dro… dagen ble lang og vi måtte kapitulere og dra til Mim for å få et avbrekk! Noe hun, bess og tante (datteren deres) som vanlig var mer enn villig til å hjelpe med! Hva skulle vi gjort uten dem?!

Journalisten spurte meg om jeg fikk dårlig samvittighet når ordføreren avlyste turen, og svaret ble et kontant nei. Jeg skammer meg ikke for å tale barna mines sak, om det er i møter, aviser eller TV. Nå skal det sies at jeg synes det var GRUSOMT å se meg selv på TV. Jeg prøvde å se på meg selv 3 ganger før jeg klarte å se hele klippet. Og når Dagsrevyen kom med innslaget sitt var jeg SÅÅÅÅ glad for at det var så lite tid der jeg var på!

Tusen takk for alle tilbakemeldingene! Hjelp oss gjerne å spre kunnskapen om autisme!

TV innslaget:

Følg meg gjerne på facebook

#TV #autisme #NRK #nervøs #skole #politikk #porsgrunn

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *