Hjelpe meg da var vi her! I dag skal gutten min hentes i drosje og kjøres på SFO. Jeg har gått på nåler hele helgen. De fleste syntes jeg er overbeskyttende, og vanligvis ville jeg sagt at de bare ikke forstår hvor vanskelig det kan være for barna mine å være ute i denne verden uten støtte og hjelp. I dag har dessverre alle som sier det helt rett… jeg er overbeskyttende. Jeg er ikke istand til å si med hånda på hjertet at han ikke blir tatt vare på slik han trenger nemlig… jeg har møtt de han skal leveres til, og vet inderlig godt at dette er gode, flinke mennesker med masse kunnskap og ikke minst masse omsorg. Guttungen kjenner disse menneskene mye bedre enn meg, men jeg har INGEN tvil om at de kommer til å ta vare på ham like godt som jeg ville gjort…allikevel kjenner jeg klumpen i halsen, magen og en snikende følelse av bunnløs bekymring. I dag er jeg heeeelt hønemor.

Jeg trua pappa til å ringe skolen på fredag for å finne ut hvordan de ville vi skulle gjøre alt. Han trenger jo alt på samme måte som i barnehagen, så det betyr en bag med skift og bleier, sko og dresser pluss sekken med skoleutstyr og nistepakke. Alt inn i drosjen. Så tar de imot alt på andre siden. Når han kommer hjem kommer han med en bok med alle beskjeder for dagen. Jeg antar at poenget med boken er at jeg skal sende med alle beskjeder tilbake og.

Jeg har unngått å snakke om dette emnet hele helgen så lenge barna har vært våkne. Grunnen er enkel, jeg vil ikke snakke om det og la småen høre stemmeleiet mitt. Han opplever nok angst og bekymring på egen hånd og trenger ikke min bekymrede stemme. Men på lørdags kveld og søndag har vi bladd gjennom den lille boken vi fikk hjem fra oppvarmingsbesøkene før sommeren. Slik at jeg i dag kunne vise ham den og dermed føle at han var passe forberedt på turen. I går kveld sa jeg til ham mens vi bladde gjennom boka: «Først så må du sove, og så skal du på skolen» og for første gang i hele sommer jublet han og sprang opp for å legge seg så det skulle bli fortest mulig morgen! Så fikk vi fort se at han var overivrig for han spratt opp igjen av sengen 11 ganger før han fikk lagt seg til å sove, men men. Det viktigste var nå at han var mye klarere enn vi!

Han drar 07.50 og kommer hjem ca. 15.30. Jeg kjenner på hele kroppen at dette kommer til å bli en latterlig lang dag, og jeg er bare tullete! Jeg trodde aldri jeg skulle bli så fjollete av bekymring, men jeg er det! SUPERfjollete!

Dagen etter skolen er planlagt til minste detalj. Favorittmaten er på menyen, og favorittdrikken er kjøpt inn. Alt er lagt til rette for avslapping og en hyggelig ettermiddag. Så vet jeg at jeg overreagerer, men det får bare være! Akkurat nå er det det som skal til for at jeg skal føle at jeg er klar for alt! Personlig har skal jeg bruke dagen på å beise, hvis været holder. Hvis ikke er det en søknad jeg må få kastet meg over! Så nå er bare utfordringen å puste rolig, og prøve å tenke på andre ting!

Lykke til til alle andre oppstartere i disse dager! Vi får bare prøve å puste sammen <3