Den verste tanken som traff meg er helt klart relatert til hvem sin skyld det er at barna mine er autistiske. Spesielt når diagnosen til pjokken var ny og fersk, kom denne tanken. Liten bakgrunnshistorie for å vise hvordan det er logisk å tenke at det er min skyld.

Et års tid før jeg ble gravid tok jeg en gastric bypass. Altså en såkalt slankeoperasjon. Graviditetene gikk fint, men i slutten av 2013 ble jeg i økende grad syk. Utover i 2014 ble jeg bare sykere og etter sommeren fant vi ut at det var på grunn av denne operasjonen. Jeg hadde ernæringssvikt. Og der var hele grunnlaget lagt!

Første grunn til at det er min skyld: Du vil ikke tro hvor mange steder jeg har lest at årsaken til autisme kan være noe man ikke har fått i seg nok av. Så da kan du jo forestille deg hvordan dette føles. Jeg har vært helt ødelagt av dårlig samvittighet i lange tider. Til slutt sa min mor til meg at det ikke var logisk. Det kunne jeg ikke skjønne hvordan hun kunne komme frem til at det var. Argumentet hennes står ganske støtt skulle det vise seg. «For det første ble han født i 2010 og det er veldig lenge etter at du ble syk, nummer to og enda viktigere, hvis ernæringssvikt var årsaken skulle det vært en KJEMPEøkning i antall mennesker født med autisme etter alle kriger. Da er det nemlig utrolig mange som ikke har noe mat». Dette argumentet er vanskelig å se bort fra. Da roet jeg meg noe ned.

Andre grunn: Men det er da andre ting jeg kunne gjort feil! Jeg visste ikke jeg var gravid. Så når jeg var 2-3 uker på vei, var jeg i USA og kjørte alle berg og dalbaner jeg kom over!

Tredje grunn: På den samme turen så drakk jeg 1 margarita og 2 øl! Kan alkohol være grunnen???

Disse to falt fra hverandre når datteren vår fikk diagnosen. Jeg hadde tross alt ikke gjort noen av disse tingene i begynnelsen av graviditeten hennes.

Fjerde grunn: Folsyre. Noen studier sier at de som ikke tar folsyre har større sannsynlighet enn andre til å få barn med autisme… Jeg tok folsyre! Men ingen av gangene var helt planlagt. Så jeg begynte med det når jeg fant ut at jeg var gravid! Og studien sier ingenting om når man skulle begynt. Holder det å begynne når man vet det???

Ellers er det en milliard tanker som svirrer på dette emnet. Trenet jeg ikke nok? Spiste jeg noe som ikke var godt nok stekt? Er det mine gener? Er det blandingen av våre gener? HVORFOR har jeg et barn med autisme???

Pappa har sine kvaler. Han er overvektig, og enkelte studier ser sammenheng mellom fars fedme og autisme…

Det er et oppkomme av studier og synsing som gjør deg gal. Jeg tror det er her en og annen forelder får seg til å tro den forfalskede studien om vaksiner og autisme. Vi er så desperate etter å forstå hva det er som har skjedd, at vi griper etter alle muligheter, alle forklaringer. Og sorgen gjør oss mottakelige for alt som sier at det er vår egen skyld!

Jeg har nå nådd punktet der det kan være det samme hva som er årsaken. Med jevne mellomrom er jeg sikker på at det er min skyld, og resten av tiden tenker jeg ikke på det. Men jeg ser at mange andre foreldre går gjennom det samme som meg. Frem og tilbake, det er min skyld, det kan ikke være min skyld. Det eneste jeg kan si som trøst er at det kommer til å roe seg, Det vil bli mindre av de tankene etterhvert. Om de går bort, ja det må du spørre noen som har levd med det mye lenger enn meg gitt… håper det…