En ting en må venne seg til når man får diagnoser som vår i hus, er å se det store i det små! Jeg har sett hvordan venner og familie ser sine barns fremskritt, og en stor del av dem blir relativt raskt gått forbi. Vi husker alle det første skrittet, det første ordet, første gang de telte og lignende. Men for folk flest (heldigvis) er det mye som går i glemmeboka, og mye som ikke blir lagt merke til. Her i huset får vi den enorme gleden av å feire ALT. Og det er mye å feire!

Ifølge Seksjon for Autisme er 50 ord en magisk grense, også for barn med autisme. 50 ord betyr at man har løst «språkkoden» og alle ord derfra og ut er lettere å lære! Junior har over 60 ord!!! Og på julaften i år fikk jeg VERDENS BESTE julegave.

Vi satt rolig i den store stolen på lekerommet og så på film sammen. Det gjør vi ofte. Plutselig snudde han seg og ga meg en klem. Deretter kikket han meg dypt inn i øyene mens han holdt ansiktet mitt i hendene sine. Han sa:

Tårene trillet, mens hjertet mitt spratt rundt i brystet mitt! Jeg leste for ikke lenge siden om en mor som ikke opplevde at sønnen hennes sa han var glad i henne før han var 20 år! Jeg er bortskjemt!

Litt forhistorie må bli med. En del av leggeritualet hans er jo å si «glad i deg», så dette har vi øvd på en god stund nå. Det gjør seieren enda større!

Intet mindre enn 2 dager senere snudde tulla seg rundt til meg og sa:

Og mamma var igjen bare snørr og tårer. Bakgrunnshistorien her er at favorittfilmen til tulla er Mikkes jul, hvor Minni sier «jeg elsker det/deg» mange ganger. Det er nok slik hun har plukket det opp. Også sier jo jeg og pappa det til hverandre. Uansett: jeg er KJEMPEBORTSKJEMT!

Julen vår i år, har bare pga. dette, gått ned i historien som fantastisk!

En annen seier er den fantastiske episoden med pus! Junior har vært vanskelig å få til å forstå at pus ikke liker brå bevegelser. Så en ond sirkel utvikler seg raskt. Han er brå, pus springer, junior jager, og synes det er såååå gøy! Og vi stopper det… selvsagt! Men her om dagen fikk vi en kjempeopptur! Han var rolig og fin, og siden vi har verdens snilleste pus, fikk vi muligheten til å se dette:

(ja jeg vet den dyna er grøsslig. Heldigvis driver jeg ikke med en interiørblogg!)

Pus er noe skeptisk, men ååå så flink han var. Dette var en av 5 klemmer! STOLT!

Når de leker sammen, selv i 5 minutter, jubler vi. Når junior var på kino med barnehagen og ikke måtte dra før filmen var ferdig, gråt jeg av glede (visstnok nekter han å se den filmen han så igjen… han begynte å gråte på et punkt i filmen fordi han ble så rørt, og det kan virke som om han nå prøver å unngå denne opplevelsen igjen! Har du hørt noe så nydelig?)

Tulla står på ski!!! Jeg endte med å ta video for å vise alle de nærmeste, så latterlig stolt er jeg!

Tannlegebesøk som går som de skal, badebesøk som funker, hvert eneste ord, det å sitte gjennom ett måltid uten å få utbrudd! Alle disse tingene får oss til å føle oss fantastiske. Og andre ser nok av og til rart på oss når vi skryter av ting som andre tar som selvfølger. Og noen av disse tingene er jo store for alle, men den følelsen jeg og pappa sitter med etter en tur vi klarte å gjennomføre en tur der vi ikke følte oss som «de rare», er vanskelig å forklare. Vi feirer alle små seire som om det er det siste. Ikke det at vi tror det kommer til å være det, men av og til kan det være svært langt mellom dem. Så vi må passe på å markere det!

Og dere er velkomne til å feire med oss! Vi er bare glade for å alle som gleder seg for våre to små superhelter. For det er de er for oss. Små, hardtarbeidende superhelter!